Datteren min, la meg holde hånden din for en stund
Alu og Konsti er ikke bare som foreldre et godt lag - de skriver også sammen foreldreblogg Grossekoepfe.de. Hennes bidrag dreier seg om livet som en familie på fem i Berlin, er noen ganger gjennomtenkt, noen ganger morsomt, definitivt autentisk og nesten alltid politisk!
© Grossekoepfe.deI morges var jeg i t-banen bak en eldre dame. Hennes hvite, bølgende hår kom over skuldrene hennes og hun leste en bok. Kledd i en svart strøk med røde sko, sto hun med begge føttene fast foran meg.
Mitt barn, vil du være slik når du er eldre? Vil jeg fortsatt være der og mine rynkete fingre berører deg? Vil du stå med begge bein og flyter hår i t-banen og gå deg?
Det er så ofte jeg tenker på deg som voksen. Jeg tror ofte jeg kjenner igjen dine mormors delikate egenskaper.
Skal du fremdeles ha på håret ditt så lenge som nå og det meste åpent? Vil dine fine funksjoner miste den barnslige sjarmen? Hvordan vil det være mellom oss når du vokser opp? Vil vi ofte se hverandre og snakke om hverdagen, eller vil du være langt borte, inne?
Jeg ser på deg mens du sover, og glemmer alle de små stridene i hverdagen i disse øyeblikkene. De vanskelige tider, de kommer fremdeles, forteller de meg. Din stemme, når du argumenterer med meg. Din vilje, som manifesterer seg i liten nastiness. Jeg kan fortsatt se deg i de øyeblikkene, øynene dine glitrer som meg og så smiler jeg bare på deg. Ofte begynner vi å le sammen og ta sjokk ut av lemmer.
La oss holde det på den måten, la latteret og vår kjærlighet alltid forbinde ossselv i øyeblikkene når du ser på meg som den mest forferdelige moren, og jeg anser deg som den mest foraktige datteren.
La oss huske hvordan vi brukte så mye tid i klinikken i en alder av to, og hvordan jeg snugglet din lille kropp til meg. La oss pause i de øyeblikkene som viser meg hvor høyt du har blitt, og det gjør meg stolt og får meg til å gråte.
Mitt store barn med fast vilje og fint ansikt.
Hvordan vil du være når du vokser opp og er eldre enn meg nå? Vil du få rom i t-banen for en gammel kvinne og smil? Vil du ha en egen familie, døtre og sønner som spør deg om igjen og igjen?
Jeg kjører noen flere stopp med den vakre damen foran meg og pause.
På vei hjem tar jeg hånden din, og du lar meg holde den i dag. Jeg forteller deg om møtet mitt, og du klemmer hånden min og sier:
"Hvem vet om det blir t-banen, mamma," og kanskje det er det eneste spørsmålet vi burde stille i dag.
Tekst av Anne-Luise Kitzerow-Manthey, opprinnelig publisert på grossekoepfe.blogspot.de.
Les også
Blogfamilia 2017: Dette skjer på den store foreldre blogger konferansen
Video Anbefaling:
