"Alene blant venner": Leseprobe

Eva Meschede

Eva Meschede, 49, visste i første klasse at jenter alltid er rivaler seg imellom. Journalisten og moren spurte imidlertid bare vennene sine om forskningen sin for boken sin "Alone Among Friends". Mange av de intervjuede kvinnene var motvillige til å fortelle hvordan de føler for allierte. Og hvor mye sjalusi oppstår for eksempel når du klatrer.

Den ene buksen er en lappete, utvaskede, skumle jeans, størrelse 34. Den andre er en (fortsatt) hudtett, svart stretch-satengbukse, størrelse 36. Den siste, den litt større, tilhører min venn Bille. Og jeg tror det var ideen hennes at vi skulle bytte bukser. Det er favoritt-jeansene mine, men Bille er min beste venn innen universitetsårets naturvitenskap og festjungel, viktigere enn dette plaske plagget. Jeg er enig: "I fire uker," så skal buksene returneres. Slik er det, tror jeg. Og i det øyeblikket Bille tar av meg buksene, beklager jeg. Kanskje vi hadde latt det være, hvis vi hadde visst at denne handlingen skulle presse oss til randen av vennskap. At det alltid ville være noe som en sprudlende søm mellom oss.

Buksene var i utgangspunktet bare et symbol på vår ukjente rivalisering. En svart satengtruse som banker rundt en '34 rumpe ser ikke sexy ut. Og et par på 34 jeans som klemmer på en '36 rumpe, forårsaker pustebesvær. Ingen plass i buksene til de andre. Bille sultet for å komme i buksene mine. Jeg la den gode satengdelen hennes under symaskinen, og gjorde den strammere. Likevel så jeg ut i de sexy buksene som en kandidat på minisplay-showet. Etter tre uker ønsket jeg meg gummi-jeans, spesielt siden Bille ikke hadde klart å bruke dem på mer enn en time av gangen. Jeg forlot sømmen på satengbuksene igjen og krevde utklippene mine tilbake. Nå ble Bille virkelig fornærmet, hun likte ikke lenger sine egne bukser. "Du kan se den sprudlende sømmen," hevdet hun. Hun ville aldri ha på seg klærne igjen. År senere vil hun si at jeg kunne ha gitt henne de gamle jeansene.

"Alene blant venner": les videre

Vennskapet mitt med Bille er for lengst borte. Det var ingen stor allstoppende lyd, ingen dramatisk finale. Etter buksesaken prøvde vi å fortsette som om ingenting hadde skjedd. Som kjærlighetspar noen ganger forgjeves prøver å komme over en utroskap. Etter den plagsomme tingen, begynte vi imidlertid sakte å snike oss ut av vennskapet vårt, slik det ofte skjer i kvinners vennskap. Jeg så Bille for første gang på et kommunikasjonsvitenskapsseminar. Vi var begge bare 19 år gamle og dro for å studere hjemme. Begge leter etter nye venner. At det kunne være så ensomt på universitetet, i en ny by, i den første egen leiligheten, hadde vi ikke tidligere mistenkt: kjæresten ønsket desperat, var vårt motto. Bille fikk øye på meg fordi hun til og med visste hva systemteori var i førsteårs seminaret. Hun hadde allerede lest noen få bøker i bibliografien, og foreleseren visste allerede navnet hennes etter den andre leksjonen:

"Fru Schmitt," sa han alltid, ellers kjente han ingen annen student ved navn, bare to eldre mannlige seminardeltakere. Bille var et unntak: sexy, stående som alltid hadde en slående Simone de Beauvoir-turban på hodet, sminket, med malte negler. Jeg derimot var mer av en umerkelig, sen-hipster stil, med jeans og en blå, svart eller grå T-skjorte, som de fleste studenter, bortsett fra barnevogner i dress. Eller galskapen - hvordan Bille var. Hun hadde noe å si, hun var høylydt, ingen kom forbi henne. Den som var så annerledes enn meg, interesserte meg: "Jeg vil bli kjent med dem," tenkte jeg. Og det skulle jeg snart. Etterlyst og funnet, så vi hverandre eller ringte nesten hver dag. Vi meldte oss på midtveiseksamen, gikk sammen, lærte sammen og feiret studentfester.

"Alene blant venner": les videre

Vi ble intime, nære venner, flertallet av våre medstudenter dumme, Nina Hagen, punk og Frank Zappa stor, studien kjedelig, fest til daggry. Vi var imidlertid også rivaler. Besvares. Bille kalte de mange datoene hun hadde "hakk." Hakk hakket i sengeposten: "Forstår ikke hvordan du kan klare deg uten hakk," sa hun til meg. Stikket satt, jeg var mye mer ufarlig i denne forbindelse, og mer på leting etter Mr. Right enn etter hakk. Uansett flyttet jeg en natt i Carnival, uten å informere Bille.Kostymet i geisha-utseendet var det et klart mål for denne kvelden: Å tiltrekke oppmerksomheten til en tidligere forgjeves målrettet av Bille hakk. Fyren var en dum, arrogant, høy, langhåret fyr, en student i cowboystøvler og hvite jeans; faktisk ikke min sak. Men jeg nådde målet mitt, og i dag kan jeg være jublende når jeg tenker på telefonsamtalen jeg hadde med Bille dagen etter. "Hvem har du en avtale med?" ringte hun i telefonen. Jeg lo rampete inni meg. Vi konkurrerte for menn, for venner, for karakterer, for vilt liv og for utseende. Jeg skulle gjerne vært som Bille, mer kvinnelig, med flere bryster og mer hofter. Jeg skulle gjerne hatt glatt, svart blankt hår som henne, brygg i stedet for det krøllete håret mitt. Fremfor alt vil jeg gjerne ha vært så iøynefallende som de er, så utadvendte. Jeg savnet deg før.

Bille ble med på en bar i en konkurranse; Folk kopierte stjernene sine. En måte: "Klubben rundt hjørnet leter etter superstjernen." Så Billa sang i en røykfylt rockebar på scenen Nina Hagen vikket baken og forfulgte scenen med høye hæler: "Hvorfor skulle jeg oppfylle min plikt som kvinne, for hvem?" Jeg visste ikke hvordan jeg fant det. Pinlig eller bra? Dessuten kjente hun bare teksten fra meg, jeg sang den alltid, det var sangen min. Bille hadde ingen anelse om musikk. Det ville vært mitt show. Eller ikke?

"Alene blant venner": les videre

Bille vant og jeg sa til henne at jeg aldri ville produsere det offentlig. Det var sant, men bare fordi jeg aldri turte. Et slikt utseende var bare ikke innenfor rekkevidden til mine muligheter, selv høye hæler ville ha skapt meg problemer da. Jeg måtte øve på det i noen år til. Etter at jeg fortalte henne at jeg på en måte var flau, virket hun fornærmet. Var jeg sjalu? Det kan du si. Vi var begge sjalu. Jeg ønsket å være som Bille. Og Bille ønsket å være som meg, tynn, petite, jentete. Fremfor alt ønsket hun å være noen som ordet kosthold er et fremmedord for. Bille sultet for å få plass i de lappete jeansene mine. Jeg visste hvordan jeg kunne forhindre denne suksessen og tok buksene hennes bort.

Til slutt sa vi aldri slutten og slutten. I lang tid lurte jeg på hvorfor vi ikke hadde noen kontakt i det hele tatt når vi hadde vært uatskillelige. Mange år, noen få menn og barn senere, møttes vi igjen etter en lang pause. "Buksene," sa Bille, "du kunne ha gitt buksene til meg." Sikkert at hun ville passet inn i det en gang. I buksene mine.