Du drømmer om ditt eget herberge på New Zealand, en strandkafé i Mexico eller en liten finca på Costa Brava? Så la meg gi deg noen råd, selv om han er dum: Bare fortsett å drømme og ikke gjør det sant! Jeg anbefaler deg å gjøre det, selv om jeg for noen år siden kastet noen ut av livet mitt som ga råd om et slikt søppel. Hvorfor gjør jeg det likevel? Fordi jeg har prøvd tre ganger og nå kan si med begrunnelse: Uansett hva du leter etter ... i det fjerne vil du ikke finne det.

La dolce vita - det søte livet i Bella Italia

Jeg møtte ham på jobb. Han gestikulerte, snakket og levde så inderlig at det var en glede bare å se på ham. Da han ble sint, ristet kontoret, da han var fornøyd, føltes en normal dag som en fest. Jeg ble kjent med emosjonelle dimensjoner som jeg kjente fra de mest overdrevne filmene. Jeg hadde aldri sett så mye liv i en enkelt person før. Nå kan man tro at dette er begynnelsen på en fantastisk kjærlighetshistorie. Det var liksom. Men i stedet for å bli forelsket i ham, ble jeg forelsket i et helt land. Jeg bestemte meg: En dag skulle jeg bo der, med god mat, med lukkede øyne, der folk synger på gaten, når de er i godt humør og der folk elsker hver fiber i kroppen deres ... uansett om det er pasta , den hete mannen ved siden av eller din egen mor.

Hva skjedde da drømmen gikk i oppfyllelse?

Nå er jeg ikke den typen person som lener seg tilbake og venter lat for lykken. Jeg er mer en gjører. Så etter å ha lært meg ordforråd, jobbet jeg på internett for muligheter og sparte hver krone for å ta et første skritt inn i mitt søte nye liv. Jeg sluttet i jobben, flyttet til Roma og la sparepengene mine på språksskoler. Da jeg gikk tom for penger, dro jeg til Palermo og tok en jobb som barnepike i en siciliansk familie.

Sicilia? Som en drøm

Jeg bodde i det vakreste området i byen, hadde mitt eget rom med eget bad i en penthouse, foret med appelsintrær og mektige magnolier. Hver dag tok jeg en buss til Mondello, en strand som faktisk bare eksisterer i illustrerte bøker.

© Getty Images

Der fortsatte jeg å lære meg ordforråd som en gal, og der møtte jeg også Stefano, en veldig pen siciliansk, som legemliggjorde alt jeg lette etter i livet. Og likevel: Jeg forble en tilskuer. Jeg så og overrasket, sugde opp og elsket. Men jeg ble som jeg var. Da jeg ikke lenger var fornøyd med tilskuerposten, forlot jeg Stefano og Palermo bak meg med et tungt hjerte. Men jeg ville ikke gi opp. Tilbake i Tyskland meldte jeg meg inn på universitetet og studerte italiensk i tre år (ja, det finnes virkelig).

Venezia - La Serenissima

I det femte semesteret så mitt neste forsøk: Jeg lette etter et rom i Venezia. Kanskje, tenkte jeg, kanskje denne gangen fungerer det med meg og Italia. Kanskje føles det denne gangen mer som meg.

© Getty Images

Fra rommet mitt så jeg havet, universitetet var på Canal Grande. Og første gang jeg tok vaporetto til Piazza San Marco, var hjertet nesten sprengt av lykke. Jeg bodde på en liten øy, fikk raskt venner og gjorde lagunen med Jelena, Marco, Michele og Andrea usikre. Så kom sakte hverdagen. Testene var tøffe, flommen traff oss ofte uventet og for å komme fra A til B måtte du kaste minst to hundre turister til siden. Ja, Venezia var en jævla diva hvis du så nærmere på byen. Da noen besøkte meg, fortsatte jeg å se på at byen hjemsøker alle. Men jeg kjente henne også i de stygge øyeblikkene. Jeg visste hvor bitchy hun kunne være og hvor mye hun krevde i hverdagen. Og så skjedde det: Venezia begynte å irritere meg. Jeg følte meg som en som trenger heis og bare kan bruke pariserhjul. Hele teateret rundt denne byen gikk plutselig helt nøtt.

Hvorfor fungerte ikke med lykke i det fjerne

Jeg har bodd i Tyskland i ti år nå. Jeg giftet meg ikke med en siciliansk, og jeg kan ikke se havet ut av vinduet. Er jeg fortsatt lykkelig? Ja! I mellomtiden vet jeg også hvorfor mine forsøk på å emigrere ikke gjorde meg lykkelig: Jeg lette etter noe du ikke finner andre steder, nemlig en annen versjon av meg selv. En mindre rasjonell, en mye mer livlig, en som danser på gaten, når hun har det bra. Poenget er: Jeg er ikke sånn. Jeg er en ganske tysk fastklemt, bare med alkohol-danser, enten det passer meg eller ikke. Jeg skriker sjelden på at folk gestikulerer vilt, og jeg spiser pasta ganske uglamorøs med øynene åpne. Jeg tror ikke lenger på lengselsplasser, i alle fall ikke som et livsmål. Men jeg har bestemt tro på at drømmeplassene våre forteller oss mye om våre ønsker.Stort sett oppfyller de seg ikke ved en flytur i det fjerne, men ved indre modenhet. Tror jeg at det er glade utvandrere? Ett hundre prosent. Men jeg tror også at disse utvandrerne ville være like glade overalt ellers. Lykke finner man ikke på kartet, men i seg selv. Det som høres ut som et dumt kalenderordtak er den store visdommen i livet mitt. Forresten, jeg liker fortsatt Italia. Jeg er en av de to hundre turistene som må bokse lokalbefolkningen til siden.

Calling All Cars: Crime v. Time / One Good Turn Deserves Another / Hang Me Please (April 2024).