Vennskap i pjokkalderen - er det som de store?
Vi flyttet for nesten to år siden. Til en annen by. Selv før flyttingen, som mor, hadde jeg stor magesmerte, da min toårige datter ville takle tap av kjente omgivelser og kjære. Igjen og igjen fortalte voksne meg at hun fortsatt er så liten og alt er raskt glemt.
Overlever et barnehage vennskap et trekk?
Selvfølgelig prøvde jeg å finne noen råd for å oppmuntre min mors hjerte. På siden Kindergartenpaedagogik.de sier ekspertene faktisk at barnehage vennskap ikke står opp for mye stress. Hvis kjæresten flytter til et annet sted, og foreldrene ikke støtter videre kontakt, blir kjæresten snart glemt, og et annet barn tar sin plass.
Høres logisk ut. Likevel hadde jeg fortsatt magesmerter. Tross alt hadde denne lille mannen allerede en solid klick av barn, de hadde alle valgt seg selv og nesten kjærlighet-til-første-siktslignende på hoved lekeplassen.
Jeg vil aldri glemme hvordan hun så hennes venn Dilli for første gang, og de to var umiddelbart uadskillelige.
De delte snackboksene, sandlegene og forsvarte hverandre. Det var også en kamp, men det var fortsatt hennes BFF. Og så Dilli og disse andre små menneskene ble integrerte deler av deres daglige liv. Og hennes hjerte.
Men selv der, har eksperter en veldig logisk forklaring: Fra et lengre varighet vennskap for mange barn blir et følelsesmessig viktig forhold. Selv som en baby, liker barn å komme i kontakt med barn. Det kan sees at babyer reagerer på et barns ansikt over vuggen med gledelig overraskelse, med et smil og latter, med sparker og håndbevegelser.
De første ekte barns vennskap er tilsynelatende dannet bare fra en alder av tre.
Så det meste med inngangen til barnehagen. Barnas vennskap er ofte svært kortvarige. De inkluderer en spillesekvens eller en morgen. Barn får raskt venner og lukker dem like raskt. Angivelig fordi de tar i all respekt hva de trenger akkurat nå, så oppfatningen av lærerne.
Så vi flyttet. En og en halv time unna. Ikke mye for voksne, men utenfor rekkevidde for små barn. Første halvår var forferdelig.
Min toårige og tre måneder gamle datter var veldig hjemlig og led mye fra å bli skilt fra vennene sine.
Hun gråt mye og sa også at hun ville gå hjem. Hun spurte om Dilli og vennene sine. Selvfølgelig var det en stor barnehage og også i nabolaget mange av samme alder barn. Og med den ene eller den andre sparket den så godt som med sine beste venner i det gamle hjemlandet.
Men til denne dagen har hun ikke glemt sitt første hjerte-folk. Og selv om vi ikke ser hverandre ofte, har lengsel etter dem og kjærligheten for dem ikke forandret seg.
Så min erfaring er: Det er akkurat som de store med de aller minste. Det er ingen kompetanse for hjertet.
