Her er forklaringen på hvorfor menn ikke ser smuss
Var en koselig morgen. Inntil bare "Ser du ikke det?" Du spør meg. Store øyne. "Kan du ikke virkelig se skitten? Ikke. Allerede. Igjen. Følg din utstrakte pekefinger og se? ingenting. Øynene dine smale, små slisser i en pistolbunker, skyte av lynet: ? Det! Det! Siden!? Aha. Ingenting.
I stedet for å være på bakken, kan du også peke på himmelen og si at det er flygende tallerkener. Jo, det vil nok være noen romvesener et sted i uendelig plass? men jeg er overbevist om at den bare vil slå på skulderen min. Eller pulverisert meg. Hvis jeg heller partikler over teppet, kan du vakuum fra meg.
Vri bordene over. "Ser du virkelig det?" Spør jeg. "Kan du virkelig se skitt der? Så uten et mikroskop eller fluorescerende lys av en UV-lampe ?? Neseborene dine flamrer. Skulle du faktisk si at bunnen ikke eksisterer for meg. Bunnen av lamper, vasker, bord. Og alt under knenivå, for langt unna. Derfor er tærne mine noen ganger ute av sokker.
"Vil du spise av en slik grunn, vil du vite om meg nå. Godt spørsmål. Åh, det er noe der ved siden av stolbenet. Et stykke mortadella med pistasj. Eller så. Sett det i munnen min. Neste spørsmål, vær så snill. Din pH-verdi faller raskt, du er nå veldig sint. Sannsynligheten øker for å se en flygende tallerken.
Hvorfor la du ut som møbler og søppel har vokst sammen organisk med oss? Renslighet? har blitt en sjarm som brenner i halsen, som om jeg hadde drukket en sterk sip av stein. Renslighet? et svampete begrep med mye plass til tolkning. Som smuss. Skitten er togstasjonens toaletter, mine tanker og latteren til bestemoren min. For deg er alt i utgangspunktet skittent, som rengjøringsvannet nettopp har tørket. Og din? Ren? er drevet av frykten for at uventet besøk er rett rundt hjørnet.
Ta tak i viskeren, løp furer i gulvet. Med hvert spor vokser min skyldige samvittighet. Jeg vil ikke ha. Er der. Gå til kjøkkenet, lage mat. Fredsoffer. Trenger også en annen smak i munnen. Mortadella med pistasj. Jeg tok feil med heller.
