"Er det en kroppsdel?" - Om natten alene i skogen
Hvem går frivillig inn i skogen om natten? Jeg tenker mens jeg sitter mellom trærne og ser på som det blir mørkt. Det er midt på uken, og jeg bestemte meg, i stedet for å ligge komfortabelt i sengen min, for å tilbringe natten i skogen. Det gjør meg sannsynligvis den mest adferdsmessige personen herfra til neste psykiatriske klinikk. Men i stedet for meg selv, er jeg redd for alt som kan lure i mørket: ulv, kriminelle, kroppsdeler. Å være i skogen om natten er skummelt ideen for meg.
Jeg lurer på om det er fordi mormoren min fortalte meg Grimms eventyr. Det onde lurker i skogen: ulven i "Lille Rød hette", heksen i "Hansel og Gretel", røvere fra "Bremen Town Musicians". Men disse eventyrene er gamle. Hadde jeg bodd flere hundre år siden, ville jeg nok blitt fordømt som en heks selv. Hva tenker jeg egentlig på? Innbrudd er mer lukrative enn razzia i skogen. Men ulver, de eksisterer egentlig her i Sachsen.
"Jeg tenker på Keiler med sine tusen som kan spyle magen min"
"Ja," sier Christian Klepper. Han er skogsopplærer og, så å si, min veileder. Fordi hvem håndterer sin frykt, så gjør det ikke bedre alene. Klepper bringer under navnet? Waldzauber-Sachsen? Folk er nærmere skogen. "En ulvspakke," sier han, "trenger minst 250 til 300 kvadratkilometer som en jaktbane." Skogen der vi gikk, er så mye for liten. Det er bare villsvin. Jeg tenker på Keiler med tusen som kan spyle magen min, men Klepper bølger vekk. ? Veldig usannsynlig. Vildsvin er jaktet, de holder seg borte fra mennesker. De farligste dyrene her er trolig flått som overfører Lyme sykdom og meningitt.
Mens jeg er redd for skogen, lærer jeg fra kristen at skogen ikke bare er et rekreasjonsområde for stressede urbanites, men også et fristed for dyrene som bor i den. Bare sover i skogen? Det er ikke tillatt. Om natten, når de fleste dyr er aktive, bør folk forbli ute. I Niedersachsen, for eksempel, må du forlate skogen rundt en time etter solnedgang, for eksempel, og du får bare gå inn like under en time før soloppgang. Avhengig av staten gjelder andre regler. I Sachsen, hvor jeg er heldig, har jeg lov til å tilbringe dagen og natten i skogen. Det er imidlertid ikke tillatt å bygge et telt, fordi regnvann skal komme til grunnen uhindret. Det er også forbudt å lage brannskap. Kort sagt: En natt i skogen betyr høyst å ta en sovepose og en regnjakke som en base.
For to timer siden gikk Christian videre dypere og dypere inn i skogen med meg, fra grusveien til en liten trofast vei, gjennom en isete kald væske oppover en skråning til en slags platå. Det er ikke synlig fra under, men gir en god utsikt over treet landskapet ovenfra. Hvis jeg var en røver, ville dette være det perfekte utkikk.
TEST OBJECT: En storbygutt som ikke hakker ord.
TEST MILJØ: En mørk skog i Sachsen. Har det bare sprukket?
MISSION: Overvinne en natt og overvinne din egen frykt.
Prøven på modprotokoll gjør at jeg kan være alene alene i skogen en time, og deretter bestemme om jeg virkelig skal sove i trærne. Det er 5:53 pm. Klokka 18:13 er solnedgang. Christian lover å komme tilbake klokka 18:53.
"Ingen bein, ingen tenner, ingen menneskelige rester"
Nå er jeg alene og skjelvende. Det er ikke så kaldt i det hele tatt. Noen fugler kvirrer, lukten luktes fuktig. Sakte verden mister sin farge, først blåser blåens blå, så de få flekkene på grønt på trærne. Hvert minutt blir det roligere. Mitt hjerteslag er den høyeste lyden. Sakte smelter de enkelte trebuksene inn i en stor skygge. Er det noe som beveger seg? Hvem gjemmer seg i mørket? Bare deg, jeg forteller meg selv. Du og din fantasi. Jeg tvinger meg til å stå opp og løpe mitt lille kongerike. Se under hver stein, se på hvert blad, gi navn til trærne som om de var venner: Hugo, Daniel og Mathilde. Det er en meditativ øvelse av undertrykkelse. Så lenge jeg konsentrerer meg om det nære miljøet, trenger jeg ikke å stirre inn i mørket i det fjerne. Under føttene smuldrer de gamle bladene til støv. Ingen bein, ingen tenner, ingen menneskelige rester. Alt som ser mistenkelig ut, henter jeg. Jeg samler grener som jeg kunne reise over i en liten haug, som om jeg kunne temme den uforutsigbare, uforutsigbare, den uhyggelige. Jeg vil gjøre dette platået mitt hjem, hvor jeg kjenner meg, minimerer det ukjente, slett det som en skummel komponent. Bare dette virker ikke. Klokka 18:34 gir jeg opp å ha alt under kontroll. Ikke bare er det nesten helt mørkt, det er også helt stille. Det er ingen vind, bladene raser ikke.Jeg hører at blodet rushing i ørene mine og gjetter gurgling av elven som vi har vasket på. Jeg setter meg ned, lene ryggen mot et koffert, vil slå sammen med miljøet, være usynlig, slå rot, bli en del av skogen. Samtidig vil jeg bare løpe, slippe alt, gjennom elva og ut av skogen, tilbake til parkeringsplassen, tilbake til byen. Det er en prikker i mine lemmer, lyspunkter som danser foran øynene mine. Det er i mine ører. Sjokk eller fly?
Eller klatre i et tre?
Tross alt kommer vi ned fra apen. Men vil jeg virkelig finne sikkerhet der oppe? Dette må gjøre for apene ikke bare med høyden, men spesielt med deres horde venter der for dem. Min horde sitter pent sammen til middag. Kroppen min velger immobilitet. Jeg føler meg som om jeg ikke er involvert i denne beslutningen, som om jeg bare legger merke til det. Mitt underbevissthet er over mine sanser. ? Huhu! Huhu!? En grønt ugle? Christian? Eller bare fantasi? Frykten forvirrer hjernen min. Hvordan var det i krig? Bestemoren min var flyktning og løp fra Italia til Tyskland. Alene i uker, i låger, i godstog, i skogen. Han var så nær frykt for døden at alle andre trusler ville krympe til ingenting, antar jeg. På den annen side har jeg så få problemer at jeg går alene inn i skogen for å forberede noen.
"Byen tror jeg er mye farligere enn skogen."
Når jeg tenker på hvor sannsynlig det er for kriminelle å vade gjennom en elv og klatre en bakke for å stjele soveposen, ser jeg en lommelykt som vandrer gjennom mørket. Robbers? Nei, Christian. "Mange er redd i skogen," sier han, "bare de som vokste opp med ham, som kunne bli vant til ham, har mistet dem." Han fortsetter å snakke, men som han snakker, blir jeg sliten. Med kristens nærvær stopper all spenningen min, og han er også en fremmed. Jeg møtte ham for to timer siden, noe som også betyr at vi byttet navnene våre. Hvorfor kan vi ikke bare anta at alle andre mennesker vi ikke vet er hyggelige og godmodige? Vel, jeg tror ikke de fleste er dårlige, men hvilken fyr går i skogen like før solnedgang? Sannsynligvis bare en kriminell. Eller noen som hadde sen plikt. Noen med jetlag. Eller noen som utfordrer sin frykt.
Klokka 1:18 våkner jeg meg. Jeg sitter, se deg rundt. Mellom tretoppene ser jeg månen. Det er stille, selv i hodet mitt. Frykten er forsvunnet. Akkurat slik. Jeg lurer på, men da tror jeg at deres eksistens var så ulogisk og irrasjonell som deres forsvinning.
Når jeg kommer hjem neste morgen står jeg foran kjellerdøren vår? brutt. Røverne var her, og de hadde god tid. Byen tror jeg er mye farligere enn skogen. Bare jeg har blitt vant til det i lang tid.
