La meg spise det jeg vil - et påstand mot selverklærte ernæringsguruer
"Å, du er sulten!" Majas øyne stirrer på tallerkenen min i kantinen! Umiddelbart føler jeg at jeg spiser borte og driter med dårlig samvittighet til halve salaten hun tok, så tilbake til søtpotetfriesen min og den enorme delen av Cole Slaw. "Ja, åh, akkurat nå gir jeg opp karbohydrater om kvelden, og det er derfor ..." Jeg tar en pause. Begynner jeg alvorlig å rettferdiggjøre meg selv for at jeg har tatt maten jeg liker? Bare fordi noen andre hvis mening om dette burde være meg, føler meg bedt om å vurdere matvanene mine? Hvorfor gjør folk det?
Nei, jeg er ikke deg
"Vel, jeg tåler ikke så mye urt," babler Maja på og forteller meg at Cola Light er verre enn cola med sukker og jeg sprengte inni kragen. Jeg vil lukke munnen hennes eller i det minste ta tallerkenen min og sette meg helt alene et sted, der det ikke interesserer meg at jeg punger fett med karbohydrater og så til og med en cola lett skrånende bak bandasjen. I stedet sitter jeg ved siden av henne, hører på alt om kundesuksessen deres ved at Intervall raskt og tygger irriterende på de elendige sjetongene som plutselig ikke er så deilige.
Uansett hva jeg gjør, er det ingen ting du driver med
Da jeg fortalte en venn om de mange ernæringsguruene jeg kjenner, stønner hun bevisst. Hun som vegetarianer kunne aldri spise med folk uten å diskutere kostholdet sitt, sier hun. Fra "Krass, kunne jeg ikke gjøre det" til diskusjonen om fisk ikke var kjøtt på noen måte og hvordan den vurderte kjøttet fra den økologiske økoslakteren. Hver gang kjæresten min må svare på spørsmål. Det samme fenomenet bør være kjent for mennesker med matintoleranse, rare kulinariske preferanser eller dietter. Og likevel er det en tydelig gjenkjennelig grense: tallerkenen min. Min greie. Er det så vanskelig?
Til og med Maja vet det
Neste gang jeg spiser med Maja, gjør jeg poenget med å være ærlig. Jeg sier henne til ikke å rangere tallerkenen min. "Gjorde jeg det?", Spør hun motstridende. Jeg nikker. Og Maja er lei seg. "Jeg vet ikke det heller," sier hun. "På en eller annen måte er hele verden gal på hele denne mattingen." Og så forteller hun meg at alle matfilosofene gjør henne gal og foruroligende. Jeg foreslår at vi går til kantinen en gang i uken og bare spiser det vi vil. Og at vi ikke snakker om det. Maja er der. "Det kommer til å bli supert," sier hun og bestiller en dobbel servering med kroketter med et blunk.
