"Oh skit, vi er for sent!"

Anja Wolz

© Sylvain Cherkaoui / Kosmos

Vi kommer til Anja Wolz på kontoret hennes i Kailahun, en liten by i øst Sierra Leone med 20.000 innbyggere. Tilkoblingen er litt rusten. Men Wolz, 44 år gammel, ser ikke ut til det, hun vet det. Den tidligere sykepleieren fra Würzburg jobbet allerede rundt om i verden for "Leger uten grenser": I Haiti, Libya eller Somalia. Wolz er i godt humør, ler mye. Fra tid til annen spriner hun noen engelske ord i svarene hennes fordi hun ikke møter de tyske.

ChroniquesDuVasteMonde: Fru Wolz, du har vært i Sierra Leone i seks uker. Kan du fortsatt huske hvordan det var når du ankom?

Anja Wolz: Ja. Da jeg kom til Kailahun, kjørte jeg først til overvåkingsstasjonen og snakket med slektninger. En mann fortalte meg at hans kone og barn hadde dødd av Ebola. Og jeg stod bare der og tenkte: "Åh, vi er for sent!"

Har du klandert deg selv?

Nei, ingen skyld. Vi gjør det vi kan, men vi har for få ansatte. Vi snakker om en region med 470 000 innbyggere. I øyeblikket er det fire pasientgrupper som skal finne nye pasienter for oss. Fire lag - det er frustrerende! Hvis vi hadde 100 Ebola-eksperter, ville vi ha kommet snart, da færre mennesker ville ha dødd. Vi løper etter utbruddet.

Hvordan vil du ta opp?

Det viktigste er å informere folk. Det er mye uvitenhet. Da jeg kom, dannet vi en arbeidsgruppe med helsepersonell, eldste i landsbyen og religiøse ledere. Alle trodde de visste hva Ebola var. Men så kom mange spørsmål opp: vil Ebola bli overført av aper? Av mygg? Kan jeg svømme i en elv der en Ebola-pasient svømte? Og, og, og ...

Og hvordan forklarer du for uvitende hva Ebola er?

Vi sier ikke at Ebola er dødelig. Det ville bare føre til panikk. Vi sier at Ebola er veldig smittsom og overføres gjennom kroppsvæsker. Det er alltid sagt at du ikke kan behandle Ebola. Ja, det stemmer. Men vi kan behandle symptomene. Vi kan redde liv hvis pasientene kommer til oss i tide.



Anja Wolz jobber på behandlingssenteret i Sierra Leone av leger uten grenser

© Kjell Gunnar Beraas - Leger Uten Grenser

Hvor mange personer har du behandlet siden ankomst?

Vårt behandlingssenter har vært åpent i fire uker. 130 pasienter med mistanke om Ebola har kommet til oss siden da. 98 av dem ble testet positivt og til i går døde 57 av dem.

130 pasienter, det er ikke veldig mye. Hvorfor er det at så få pasienter kommer til deg?

Mange er redd. Noen tror at vi slår pasientens hoder av. At vi forgift dem med klor som vi bruker til desinfeksjon. I enkelte landsbyer har det skjedd at pasienter gjemmer og ambulanser kastes med steiner. Det er mange rykter.

Kan du forstå denne frykten?

Ja. Du må forestille deg, landsbyene er noen ganger veldig isolerte. I begynnelsen ble det sagt at Ebola ble overført av en slange. Bare fordi en slange hadde krypet ut av lommen til en kvinne som døde av Ebola. Og så må du gå inn i det. Vi sier ikke: Det er tull!

Men?

Vi prøver å vinne befolkningens tillit. Derfor sender vi først lokalbefolkningen til landsbyene som snakker deres språk.

Er dette ditt vanskeligste oppdrag så langt?

Ja. I mars og april var jeg allerede i Guinea. På den tiden hadde jeg håpet at vi kunne holde utbruddet. Men jeg tok feil. Det er den verste Ebola-innsatsen jeg noensinne har gjort.

Kan man bli vant til lidelsene?

Nei, aldri. Jeg kjenner familiene, jeg ser dem dø. Barn. Gravide kvinner. Det veier mye.

Hvordan håndterer du det?

Jeg har min barriere. Selvfølgelig vokser pasientene til hjertet mitt; men jeg går ikke hjem og gråter. Jeg er trist, ja, og noen ganger, når vi har mistet noen, roper jeg også på mine kolleger: Hvordan kan dette være mulig? Men: Jeg vet sikkert, vi har gjort alt. Det er også hyggelige øyeblikk.

Hvilken?

For tre dager siden lanserte vi en liten jente, det lo, det var sunt. Det gir deg styrke tilbake. Eller når folk kommer til deg og takk. Uten oss ville dødsfallet ikke være 60 prosent. Men på 90 prosent.



Er du redd for å bli smittet?

Nei. Jeg sier alltid til våre ansatte: "Hvis du er redd, er du på feil sted."

Det høres veldig klart ut.

Jeg vet, jeg vet det. Jeg beklager! Men jeg har tenkt på det i lang tid. Jeg har jobbet for "Leger uten grenser" i elleve år.Og jeg vet at når jeg er redd, skjer det feil med meg.

Har du noen gang hatt en feil?

Ja. En gang det skjedde med meg at jeg satte på min beskyttelsesdrakt og glemte brillene mine. Men jeg fikk ikke engang to meter. Fordi vi alltid går i par. "Buddy System" vi kaller det "Jeg tar vare på deg, du tar hensyn til meg, jeg gir livet mitt i hendene dine."

Hvem snakker du om?

Med min far på telefonen. Og det er en psykolog, leger uten grenser, som jeg kan ringe døgnet rundt.

Når ringte du sist psykologen?

Da jeg kom tilbake fra Guinea i mai.



Og hva sa du til ham?

Det handlet om frustrasjon. Tanken om at du ikke gjør nok selv om du jobber 15, 16 timer om dagen.

Hva merker du når du har krysset din indre barriere?

Hvis jeg føler: Jeg kan ikke ta noen avgjørelser nå. Når jeg blir for emosjonell. Når jeg blir sliten. Da sier jeg: Jeg kan bli en annen to eller tre dager. Men vær så snill, finn noen som kan komme.

Føler du deg trøtt nå?

Nei, ikke ennå. Min forpliktelse varer ytterligere to uker. Så kjører jeg hjem til Würzburg og har tre uker ferie. Jeg elsker Würzburg. Ingenting endres. Alt forblir det samme.

Og etter det?

Etter det vil jeg gjerne komme tilbake igjen. Jeg tror vi kommer til å være her i minst tre eller fire måneder til vi inneholder Ebola. Før vi fullfører vårt oppdrag, må vi ha behandlet den siste pasienten.

"Leger uten grenser" i Vest-Afrika: Din vanskelige kamp mot Ebola

Les også

Den vanskelige kampen mot Ebola

Video: WHO jager Ebola-kontakter

WE MAILED THE KIDS OVERSEAS! | SKIT | We Are The Davises (Mars 2024).



Ebola, Ebola-epidemien, Leger Uten Grenser, Sierra Leone, Vest-Afrika, Würzburg, Guinea, Haiti, Somalia