Unnskyld denne artikkelen!
"For mange mennesker er en unnskyldning ikke annet enn en høflighetsfrase eller en ervervet impuls i verbale eller fysiske sammenstøt," forklarer Nazim Bayram, som støtter Airbus som Life Coach. "Det eneste problemet er at andre mennesker ofte ikke anerkjenner disse setningene som sådan og ubevisst antar at kollegene deres faktisk har klandret seg, noe som til slutt kan føre til at gjerningsmannen blir negativt oppfattet eller underordnet." Spesielt kvinner er berørt, sier Nazim Bayram, fordi de pleier å ønske å skape harmoni. Spesielt i jobben er imidlertid harmoni ofte en hindring. Derfor anbefaler han vane-unnskyldere: "Bare prøv å finne alternativer og stå opp mot impulsen." Forfatteren vår har prøvd akkurat det i en dag. Det var ikke lett ...
6-tiden
Riiing !!!! Jeg henter vekkerklokken og finner skulderen til mannen min. Beklager ... um, jeg mener, eh .... Shit, det begynner bra. Jeg er nervøs. Sannsynligvis som en røyker like før hans første opphør snooze. Jeg er redd for abstinenssymptomene. Jeg er ganske sikker på at jeg har henne. En hel dag vil jeg lage det, ikke en eneste "Beklager", jeg beklager? eller? Unnskyld? å ta i munnen. Kom, hva som helst! Jeg vet heller ikke hvorfor jeg bare ville skrive denne artikkelen. Jeg er ikke så ambisiøs når det gjelder selvoptimalisering. Uansett, gå opp av sengen nå.
Klokka 7
Jeg er god. Jeg har blitt slått i en time uten å unnskylde livet mitt. Kan skyldes at jeg ikke har sett noen. Så hva. Jeg synes jeg er flott!
07:03
Gå på toget og bli sprøyt, kaffe søl over armen min. Jeg biter tungen. Fyren som slo meg skurrer mot meg. Unnskyldte jeg ham i går for å ha skjenket kaffe på meg? Impulsen var der. Bare fordi han kunne tro at det var meg og ikke han. Skremmende!
09.30 klokke
Utholdenhetstest på kaffemaskinen på kontoret. Melken på melkeskummeren er tom, og melkedampen fordeles i små melker på det nypulverede ansiktet til min kollega. Innånding. Pust ut. Innånding. Kroppen min rister. Jeg antar at jeg har ventrikkelflimmer. Må dra hit. Umiddelbart. Jeg har aldri skjønt hvor ofte kaffe frister meg til å be om unnskyldning. Kaffe er ondt. Kaffe er min fiende i dag.
11.47 klokke
Ring servicenummeret for tredje gang i dag fordi serveren snurrer. Ikke min feil, men alt i meg roper unnskyldning for det. Jeg prøver selvbedrag. Bare be om unnskyldning mentalt og håpe at universet overfører mitt budskap til servicemannen.
14:33
Kjeften min gjør vondt. Det er vondt i nakken min. Templer banker. Jeg skjønner: Unnskyldninger slapper av meg. Derfor gjør jeg det så ofte. Jeg smuldrer inn på damerommet og beklager refleksjonen min at jeg meldte meg frivillig til artikkelen. Puh. Jeg har det bedre nå.
16:32
Tilbake i toget. Jeg sørger for å ha mye ledig plass rundt meg, slik at ingen plager meg, og så beklager jeg. Se på mobilen min. Seks ubesvarte samtaler. Av ren spenning glemte jeg at jeg hadde en date med en venn i dag. Å, det blir vanskelig! Den dårlige samvittigheten kommer over meg i form av bølgelignende varmesporer. Ut av toget, tilbake til sentrum. Hun skriver: "Sitt på kaféen". Å nei, drikker kaffe? Seriøst? Ikke gjør det engang! Jeg må bare lage det, jeg må.
16:41
Jeg er her. Kjæresten min er irritert. Og med rette, tenker jeg og ønsker egentlig bare en ting: unnskyld. ? Du er 40 minutter forsinket. Jeg forlot jobben tidligere, sier hun. Jeg konsentrerer meg. "Vel, det er hyggelig! Har du tid til deg igjen? Hun ser forferdet på meg. Jeg har det bedre å jobbe med unnskyldningsalternativer.
21.00
Jeg er flat som en flyndre i sofaen. Jeg er helt ferdig. "Moren din har ringt hit fire ganger for å be om unnskyldning for at hun ikke ringte tilbake i går." Jeg fanger telefonen og ringer nummeret hennes. Be meg til hennes kommentarer. Rull meg godt med unnskyldninger som i en dyne full av puter. Pust duften av forklaringene deres som en nybrygget ikke-røyker den kalde røyken i røykeområdet. Så legger jeg meg i sengen og har det bra. Jeg vet, jeg kan gjøre det. I morgen holder jeg på også.
10.15, neste dag
Artikkelen min er klar, og jeg tror jeg har lært noe for livet. Jeg er sikker på at jeg ikke trenger det lenger. Jeg skriver en kort mail til sjefen min:
Kjære Barbara,
festet teksten min. Hjalp meg også personlig! Unnskyld meg, at han er blitt litt for lang nå. "
