Familie
April 20, 2024

Det gråte barnet i barnesenget? og hvorfor det bryter hjertet mitt

Vår blogg favoritt: Senta er 29 og fortsatt en bloggers nybegynner - i mammaverdenen, men allerede en gammel hånd, fordi hun forventer sitt tredje barn. Hun lider for tiden av sine egne ord forferdelig graviditet demens. At hun fortsatt kan skrive så godt fyller oss med ærlig ærbødighet. Vi gleder oss til flere tekster fra henne!

Jeg må skrive noe av sjelen. Jeg så noe igjen i morges, noe som gir meg ingen fred. Men først og fremst vår erfaring med barnehagen:

Mine to barn kom til barnehagen i en alder av 1,5 år. På den ene side av økonomiske årsaker, på den annen side, fordi representasjonen min kastet håndkleet tidlig og jeg ble hentet tilbake fra foreldreorlov. Gjennom flytting har jeg møtt totalt tre forskjellige fasiliteter og dermed også ulike måter å jobbe og konsepter på.

Jeg var heldig?

Ja, det gjorde jeg egentlig. Fordi det var klart for meg fra begynnelsen: Hvis mine barn ikke vil bli i krybben, så tar jeg dem ut igjen. Det ville ikke vært så enkelt. Jeg burde ha sluttet jobben min og vi måtte takle store økonomiske tap.

Bra at jeg aldri måtte ty til det. Fordi begge var enkle å bosette seg og pleide å gå til barnehagen veldig glad. Og hvis det ikke var tilfelle, lette vi etter en løsning. Enten bodde vi hjemme eller jeg bodde i anlegget litt.

Barnas viner? historien

I morges var jeg sen. Vi overslept, og når vi kommer til barnehagen, er de fleste barna allerede der. Fra parkeringsplassen hører jeg allerede bitter gråt av en liten gutt i barneseng. Jeg kjenner ikke gutten og antar at han må være en av de nye barna. Moderen til den lille har nettopp sagt farvel og står fremdeles foran informasjonsbrettet og leser. Barnet står bak den lukkede glassdøren og gråter og gråter? Vel, faktisk skriker han.

Etter en tid går moren. Hun vender seg ikke lenger. Datteren min beklærer og vi åpner døren. Den lille gutten holdes så han kan ikke forlate rommet. Jeg sier farvel til mine små og bringer storebroren til barnehagen.

Før jeg kjører igjen ser jeg igjen og igjen gjennom nativitetsvinduet for å se om alt er bra med datteren min. Hun spiller i lekekjøkkenet og ser meg ikke. Den lille gutten står fremdeles ved døren? alene. Han gråter og hamrer mot den. Han har gråt i 15 minutter.

Stanser han virkelig å gråte?

Jeg har opplevd dette mange ganger? veldig veldig ofte? spesielt i barnehagen. Ok, med separasjonen av den viktigste personen som også er veldig forståelig. Barna er triste og viser det også. Dette betyr ikke at de ikke føler seg bra i anlegget eller at de ikke har det gøy.

Men hva om de ikke slutter å gråte? Hva om de står lenge på døren, gråter bittert og blir ikke ledsaget? Hva om de ikke blir tatt alvorlig i deres sorg?

Mødrene får høre når de plukker opp, at barnet da har stoppet helt tilbake og er så rolige. Men hva om det ikke er tilfelle? Hvor mye tillit kan du gi til en fremmed?

Ikke misforstå meg! Jeg er ikke en spesielt mistenkelig person, og selvfølgelig er tillit grunnlaget for at barnet mitt har tatt vare på. Jeg stoler også på mine lærere, men det er allerede veldig forskjellige syn på temaet "gråt". Jeg er også sikker på at den lille gutten vil slutte å gråte, men jeg lurer på hva som gjør i ham. Hvorfor slutter han å gråte? Fordi han dro opp?

Det gjør meg veldig trist, og jeg kan ikke slutte å tenke på det. Gutten er veldig lei meg for meg. Han er fortsatt så liten.

Hva burde vært annerledes? Hva kunne moren ha gjort annerledes?

Spørsmål som jeg spør, men kan neppe svare. Først av alt må jeg si at jeg ikke vil dømme moren. Jeg vet ikke hvordan akklimatiseringen gikk, hvordan den lille mannen ellers reagerer i hverdagen i separasjon? Egentlig vet jeg ikke noe om denne familien. Men jeg følte at barnets sorg ikke ble tatt alvorlig, og i så fall tror jeg det er galt.

Det ville være ideelt hvis den lille ikke er igjen, gråter. Når akklimatiseringen er forlenget. Hvis han er ledsaget av mamma, pappa eller kanskje bestemor i lang tid. Men jeg vet at det noen ganger bare ikke fungerer. Da ville det vært bedre om mor hadde gått straks, for da kunne han se henne, men han kunne ikke til henne.

Kanskje det ville vært bedre å ta barnet ut av situasjonen.Kanskje i et annet rom? Fordi døren ofte var åpen og lukket, og det var andre foreldre, men ikke moren hans. Sikkert burde du ikke ha forlatt ham alene.

Min impuls: Hvis han tillater det, ta den lille i armene sine. Komfortabel ham, fortell ham at det er greit hvis han er trist. Hør på ham. Hans gråt har en grunn, og det er viktig å erkjenne det.
Jeg håper den lille gutten er bra, og han gjør denne vanskelige starten.

Tekst av Senta, opprinnelig publisert på erdbeerpause.blog