Favoritt synden: å være anarkist
Det er en stor sosial trend som har vært taus så langt: flere og flere dusjer mindre og mindre ofte. Det høres alarmerende ut, men det har noe med frihet å gjøre. Når arbeidsmiljøet endres, jobber et økende antall kvinner og menn frilans, ofte hjemme. Jeg tilhører denne gruppen, og siden jeg gikk på et kontor hver dag for noen måneder siden som ansatt, kan jeg fortelle følgende empiriske undersøkelse: Den som går på et kontor hver dag tar en dusj hver dag. Hvis du jobber mot det hjemme, vil du ikke lenger dusje hver dag. Det kan være unntak, men jeg hører ikke til dem. I begynnelsen, som frilanser uten publikumstrafikk, opprettholdes fortsatt en viss disiplin, som de engelske offiserene i krigsfilmer, som hver morgen barberer seg i fangenskap med glassskjermen for ikke å miste kontakten med sivilisasjonen fullstendig. Etter kort tid bukker man imidlertid under for den forførende kraften til trøst og ja til anarki.
Det startet veldig sakte: Før frokost måtte jeg gjøre noe på datamaskinen, og før jeg visste hva som skjedde med meg, var det rundt klokka 12.00 og jeg ringte i pyjamas og T-skjorte med klienter, boten på registreringskontoret og kontoret til et parlamentsmedlem, Jeg ville intervjue. En av reglene for telefonopplæringen som var populær på 90-tallet, var at du skulle snakke mens du sto, i en rett stilling, smilende, ørestykket på venstre eller høyre øre (jeg husker ikke noe, det hadde med hjernehalvdelene å gjøre). Fordi denne holdningen på mystisk vis bør overføres til de viktige samtalepartnerne i den andre enden av linjen, at de har å gjøre med en kompetent, selvsikker person.
I dag sier jeg: Den som flagrer i sofaen og klemmer mottakeren med skulderen på øret for å klø seg i den nakne ankelen med begge hender når han snakker stille, har full oppmerksomhet fra samtalepartnerne, fordi de har en mystisk følelse, ville de ha Gjør alt for å komme gjennom en i det hele tatt. På samme måte, når du går inn i gårsdagens klær, løper du fingrene gjennom håret ditt og så møter verden uten annet enn børstede tenner. Hele dagen har man følelsen av å lykkes gjennom. Tilsynelatende begår man (særlig fra kosmetikkindustriens synspunkt) en permanent synd.
Faktisk er dette en aktiv kamp mot allestedsnærværende, alt ødeleggende perfeksjonisme. Ledende psykologer anbefaler alle som pleier perfeksjon å henge opp en lapp med tallet 80 i sitt arbeid godt synlig, 80 prosent er nok, ellers gir jeg alltid 100, så da møter jeg på en eller annen måte sunn 90. Å innse at man kan overleve dagen, hvis man tar på seg jeans og genseren fra i går, har samme effekt. Det er en følelse av sikkerhet og den gode følelsen av å ha slått den plettfrie polerte verdenen et lite, skittent triks. I tillegg trives jeg med å gi det et snev av helgeklynk på en vanlig ukedag. Og det er også mye morsommere å kle seg skikkelig til riktig anledning, hvis du ikke har hver jævla arbeidsdag i den nystrykte skjorten på matten. Vel, selvfølgelig må du være forsiktig med at denne kjeden av små hverdags synder ikke kommer ut av hånden. For eksempel var jeg på vei til dusjen da jeg fikk ideen til denne teksten. Jeg ville sette meg ned umiddelbart og skrive, så det som ikke skulle bli utsatt, men da tenkte jeg: nei, naken for å jobbe og selv om hun var hjemme og uten vitner, så går det for langt. Eller? Å, faen, det går for langt, men denne gangen har jeg gjort et unntak. Så nå må jeg kaste noe.
