Pereldykkeren

Kjære Tom Waits,

Det er slikt med å søke. Noen er perfekt organisert, der livet er i beste orden, alt har sitt faste, urokkelige sted. De vet nøyaktig hvor nøkkelen, hunden, partneren og til og med lykken er - selv om de er på den andre siden av verden. De andre ser stadig 24 timer i døgnet. Det er ganske grøft mellom folket. Arrangørene er på den sikre siden, alltid et skritt foran - misunnelsesverdig, men kjedelig.

Materialsøkeren har truffet hardere. De er vanligvis med en fot på kanten, er kaotiske og upunktuelle (ja, må alltid finne seg fortapt). Det suger. Med mindre du er noen som deg. En som dykker for perlene i livets grop og fremdeles finner sin tapte inngangsdøkkel på slutten av dagen. Men på vei dit møtte han mennesker og historier. Plukken liker "blomster fra buskene ved veikanten" og lager den til "små filmer for ørene". Sannheten om anekdotene er fullstendig irrelevant. Ærlighet er uansett en overvurdert dyd, og en stor løgner er du, fordi du er mer interessert i gode historier enn virkelige hendelser. Hvis du gråter, fortalte du det en gang, ta tårene i en spiseskje. Nøyaktig 120 passet inn der. Og hver gang du gråter nøyaktig samme mengde. Ikke mer og ikke mindre. Sannhet eller løgn? Uansett. Uansett er det ekstremt trøstende å høre at selv den største sorgen passer i en liten suppeskje.

For deg er smerten den vakreste inspirasjonskilde uansett. Alle horer, gamblere, fyllikere, alle de tapte, hjerteslagne, takrennene og uheldige fuglene i sine gudsforlatte kister og nedslitte barer som eier ditt hjerte, som de synger de vakreste sangene sine til. Mørk, dyster og likevel full av ømhet, med en rusten knirkende stemme. En stemme som høres ut som om den hadde modnet i flere tiår i en whiskyfat.

De får livet til å rulle som en stor, mild bølge. La deg drive, riste, lande forsiktig, noen ganger litt humpete. Du har allerede møtt lykke på denne måten, men du kan bare registrere det, sa du en gang. Da må du gi slipp igjen og se etter noe nytt. De søkte lenge.

Vi må holde djevelen nede i hullet.

I det siste har de samlet inn jobber, pizzakaker, ushers, bilvaskere, puberpianister, bluesangere og ivrige drikkere, som har bodd i årevis på Tropicana Motor Hotel, en underlig, nedslitt Rock'n'Roll fangehull i Vest-Hollywood. Da fant du din kone, Kathleen Brennan, "en slik jente som kan legge seg på neglebrett og fortsette å drikke kaffe uten å slå et øyelokk." En flott sparringspartner uansett. Og livet du synger fra til i dag var nå en saga blott. Tilbaketrukket og avholden, bor du og din kone og dine tre barn på landsbygda i California. Lykken har gjort deg komfortabel. Bare noen få nye jobber er lagt til. Komponist for eksempel (for Robert Wilson-produksjonene "The Black Rider", "Alice" og "Woyzeck") og skuespillere (i kultfilmene "Down by Law" av Jim Jarmusch og "Short Cuts" av Robert Altman). I dag er du din egen fiktive karakter med bowlerhatt, slått jakker og tykke støvler, lenge ankommet i det etablerte kultursirkuset. En blanding av eventyrlig onkel og tryllekunstner. En stor illusjonist.

Tom Waits forteller historier om avgrunnen

I Terry Gilliams film "The Cabinet of Dr. Parnassus" spiller du djevelen selv. En trofast følgesvenn. Det står i en av sangene dine "Vi fikk holde djevelen nede i hullet". "Vi må klare å holde djevelen nede i hullet." Han er på en måte nærmere deg enn den kjære Gud, som altfor ofte handler om sin egen virksomhet og ikke klarer å ta vare på folket. Djevelen er derimot alltid der. Han er på randen. Men der venter de beste historiene uansett på å bli fortalt av deg. Det må være betryggende, fordi din største bekymring var å "banke på baksiden av verden i 20 år" og deretter, når verden snur seg, glemme alt du ville si. Det vil være synd, finner

Din Tatiana Blobel.