Du unner deg ikke noe annet
De eksisterer virkelig, disse heldige trekk: T-skjorter, for eksempel, som sitter perfekt og fremdeles blir vasket etter fem år og vasket x ganger som den første dagen, selv om de bare koster 15 mark. Eller min favoritt Blazer for 50 euro, som forsterker hvert jeans-kontor og trofast følger meg på alle reiser, fordi han verken spenner eller rynker. Utallige, men er mine kortsiktige kjøp, billige stykker som faktisk rynker når du prøver på rynker, men bare hjemme, noe som absolutt viser seg utålelig.
"Min egen feil," sier min venn Silvia, "hvorfor kommer du alltid tilbake til disse billige tingene. Du kan bruke dette, når du er 12 år. Senest 14 år bør du ta hensyn til kvalitet, selv om det er litt dyrere. "
I følge Silvia finnes kvalitet bare i anstendige butikker, og anstendige butikker bærer navnene på dyre designere. Uten Silvia ville jeg aldri våget meg inn i slike kulhetstempler. Hun lærte meg for år siden at du kan se deg om i dette klimatiserte kromglasset teakskjulet like tilfeldig som Karstadt. Raskere, selvfølgelig, fordi en anstendig butikk som følger med, sjelden presenterer mer enn ti deler per sesong, siden Silvia og jeg er inne i et blunk gjennom.
Kvalitet "Laget i Kina"
Takket være Silvias lederegenskaper kan jeg nå i stor grad tåle de strenge synene fra salgsassistentene. Selvfølgelig innser Dominas, som jeg kaller dem, med en gang at årlige inntekter bare ligger rett over dem. "Men de vil fortsatt selge deg noe," sier Silvia alltid oppmuntrende, når en ultramal elskerinne truer med å skremme meg.
To ganger i året lot jeg Silvia overtale meg til å lage et spesielt stykke ut av en anstendig butikk. "Denne kåpen for eksempel," insisterte hun den gangen, da vi lot den italienske toppdesigneren vise oss den nye høstmote, "denne kåpen har stil og kvalitet, denne kåpen, jeg sverger den, du har evig på deg, noe som kan være litt dyrere! " Litt dyrere i dette tilfellet betydde nesten 2000 euro. Jeg lot meg overtale av Silvia og den utrolig kjekke selgeren, som ikke gjorde noen hemmelighet om at kvinner forlater ham helt kald, men likevel ga meg den distinkte følelsen av at han kunne svekkes hos jenter som hadde på seg denne frakken.
Jeg hadde på meg det fire ganger, begynte så å løse opp sidesømmene og med dem den påsydde etiketten, som jeg kunne tyde "Made in China" på. Så mye for kvalitet. Jeg tok med seg det edle stykket tilbake til butikken for å la den kjekke butikksjefen forsikre meg om at dette aldri hadde skjedd før, men absolutt aldri skjedd, og at sjakken selvfølgelig umiddelbart ble sendt til Milanos hovedkvarter og reparert. Allerede et halvt år senere kunne jeg hente ham igjen, det var mars og uansett tid for sommerhandel med Silvia.
Under reparasjonen var det gode stykket bare litt smalere, maksimalt fire centimeter, slik at jeg ikke lenger kunne slå det ned. Silvia's eneste kommentar: "En slik kåpe har du uansett bare åpen." "Selv om du fryser?" I prinsippet svarer hun ikke på så bagatellmessige spørsmål.
For øvrig hviler stillhetens mantel på et mørkeblått kostyme, som jeg, etter hennes råd, hadde gjort for et virkelig viktig jobbintervju. Det var omtrent så dyrt som bruktbilen min (teller ikke den matchende blusen, de matchende skoene og strømpene), men Silvia sa at dette drakten ville predestinere meg til en lederfunksjon og uansett trenger du et slikt plagg uansett, det ville selvfølgelig for alltid , aldri gå av moten, og så videre.
Om nødvendig kan klassiske todeler også kombineres individuelt
Hun kunne selvfølgelig ikke ha gjettet at to måneder senere ville jeg gå ned fem kilo takket være en ny kjærlighet og mitt resulterende ønske om å flytte. Selv var jeg fornøyd, men definitivt for tynn til det edle kostymet. (Forresten, jeg fikk ikke jobben, som Silvia kjærlig bemerket umulig kunne ha vært på grunn av antrekket mitt - hun er virkelig min beste venn!)
I sommersesongen tok vi de franske couturierne. Den hvite lindrakten fra Paris var virkelig darn god for meg, Silvia kunne ikke roe seg lenger. "Hva er 1500 euro for et klassisk stykke som du kan bruke hvert år? Helt tidløs, denne drakten. Du må unne deg selv!" Jeg forguder ham. Jeg hadde på meg det da Silvia inviterte meg til restauranten til golfklubben hennes den første varme sommerkvelden. Da jeg trådte på passasjersetet til kabrioleten hennes, tørket jeg det hvite benbuksebeinet over et slags svart fett som ifølge Silvia aldri, absolutt aldri hadde vært, på bilen hennes.Dessverre kunne de svarte greiene ikke fjernes fra de fine buksene. Silvia trøstet meg med det faktum at jeg også kunne bruke jakken på den tidligere todelte drakten til andre bukser.
Jeg kjøpte to pastellstripede bukser i et av disse varehusene som Silvia aldri ville tråkke på, noe som ville vært den perfekte match for blazeren, hvis ikke lapellene til den absolutt tidløse jakken nå var kommet av moten. Det gode stykket venter nå i skapet mitt på en sommer der akkurat dette snittet vil være på moten igjen. Kanskje Silvia vil ha rett på minst ett punkt: Jeg vil ha dette stykket veldig, veldig lenge!
