Mot: Jeg kan gjøre det annerledes!
"Du gjør det ikke likevel, så la meg være i fred," ektemannen svarte da Andrea * truet med å forlate ham etter tolv års ekteskap. Det var nøkkelpunktet. Protokollen for en avgang
Det første ultimatumet - å holde seg 90 prosent, gå 10 prosent Når jeg sier til Bernd for første gang: "Enten endrer du deg, eller så skiller jeg meg fra deg!", Vil jeg ikke forlate ham i det hele tatt. Egentlig prøver jeg bare å redde forholdet vårt. Og fordi jeg er så desperat, er det eneste jeg kan tenke på å legge press på og true mannen jeg har vært gift med i over tolv år. I flere måneder har jeg følt meg helt forlatt av ham: Jeg er ansvarlig for barna våre, for husholdningen og alle viktige beslutninger, for eksempel i hvilken barnehage og hvilken skole Anton og Lena skal gå, må jeg møte alene. Dette interesserer ikke mannen min. Ferier, helger, bursdager - jeg planlegger, organiserer alt, kjøper gavene, bare slik at livet hans forblir like ukomplisert og losset. Bernd jobber i datamaskinselskapet og tjener pengene - for ham er det mer enn nok engasjement. Om morgenen går han tidlig, om kvelden kommer han sent, og da er han vanligvis så sliten at han enten legger seg eller foran TV-en. Barna forstyrrer ham bare, og han har ikke lyst til å snakke. Hundre ganger prøvde jeg å overtale ham til å ta del i familielivet i det minste litt. I hvert fall i helgen med barna for å dra på lekeplassen, shoppe eller noen ganger for å ta en tur med oss. Det er alt jeg vil ha. Men så kan jeg tigge og tigge, være høyt og bebreide ham - det nytter ikke. Familien er utelukkende min jobb. På et tidspunkt kan jeg ikke tenke på noe mer enn å legge det til før valget og true ham med separasjonen. Og fra det ene øyeblikket til det andre ser ut til at Bernd våkner. Han ser forbløffet på meg, begynner til og med å gråte og sier: "Du kan ikke gjøre det, vi får det hele tilbake." Jeg har veldig dårlig samvittighet fordi han er så dårlig for meg. Dagen etter fikk Bernd kinobilletter og barnevakt til helgen. Han fikser sykkelen til Anton, renoverer til slutt soverommet vårt, kommer hjem tidligere og leker Memory med barna. Han har rett: vi kan gjøre det igjen.
Det andre ultimatumet - 70 prosent blir stående, 30 prosent går Sakte men sikkert smyger de gamle vanene inn igjen. Oppmerksomhetene til Bernd er mindre, hans hjelp i husholdningen også, og et halvt år senere er alt det samme: Bernd jobber dag og natt, jeg administrerer hverdagen og resten av familien. Likevel har noe forandret seg i meg: Noen ganger suser tanken gjennom tankene mine, hva om jeg virkelig forlater Bernd. Barna våre er ute av skogen, og jeg kan være mer enn husmor og mor. Jeg kunne se etter en jobb. Men så raskt tanken kommer, så fort tørker jeg den bort igjen. Hvem vil ansette meg? Hvem skal ta seg av barna? Og hvordan kunne jeg være økonomisk selvforsynt uten å være en enslig forsørger? Dessuten kan jeg ikke være så egoistisk. En familie inkluderer nå mor, far og barn. Og jeg har alltid drømt om en så sunn familie. Min egen frihet var aldri spesielt viktig for meg. Og ikke ment i livsplanen min. Da Bernd og jeg giftet oss, var jeg sikker på at vi skulle bli gamle sammen. Vi passer også godt sammen: Jeg virvelvinden, som lager stemningen, han er den stille fyren, som man kan stole på hundre prosent på. Som en selvfølge ga jeg opp jobben min som sekretær på den tiden, Bernd mente at det å tjene penger er en manns virksomhet. Og jeg så det slik lenge. Men i mellomtiden lengter jeg etter litt variasjon og fremfor alt selvbekreftelse. Bernd bryr seg ikke i det i det hele tatt. Han er ikke klar til å flytte fra ideen sin om den perfekte familien selv en millimeter. Men jeg kan ikke lenger benekte mine ønsker. Jeg vil ikke ha det i det hele tatt, for det fortsetter å undertrykke meg. Og likevel mangler jeg mot til den siste konsekvensen. Så jeg truer ham igjen med separasjonen. For det er det eneste alternativet mitt. Og igjen tryller han meg for ikke å forlate ham. Han kunne ikke leve uten meg, sier han. Han har med meg blomster, hver kveld en ny bukett, går med barna i svømmebassenget og kinoen, og endelig har vi virkelig god sex igjen.
Ett skritt tilbake - 10 prosent går, 90 prosent blir værende Hans gode intensjoner er nøyaktig to måneder denne gangen. Å ligge i sofaen og bli servert fra start til slutt synes Bernd å være det bedre alternativet til engasjementet for familien. Det er klart at han virkelig ikke kan leve uten meg. Han mener bare det, dessverre, helt annerledes enn meg.Stadig oftere opplever jeg at jeg spiller gjennom et liv uten ham i hodet - en liten leilighet, bare jeg med barna, kanskje en deltidsjobb. Men jeg er klar over at disse tankene umiddelbart gir panikk i meg. Jeg vil aldri klare det uten støtte fra mannen min. På et tidspunkt forteller jeg venninnene mine om det. “Vil du virkelig ta faren bort fra barna dine?” Spør en av dem. "Og hva vil du leve av, du har vært ute av jobben i tolv år, og funnet noe nytt med to barn ..." sier den andre. Du har rett. Det fungerer ikke. Jeg kan ikke gjøre det.
Det siste forsøket - 80 prosent går, 20 prosent blir værende Jeg prøver virkelig å få det til slik det pleide å være. På et tidspunkt forelsket vi oss i hverandre. Bernd syntes jeg var vakker og sexy, sa at for ham hver gang han så meg, ville solen komme opp. Jeg vil returnere samværet og følelsene vi hadde for hverandre. Men jo mer desperat jeg kjemper for ekteskapet vårt, jo hardnakket mitt ønske om å gå. Jeg kommer til å sette Bernd fem ultimater til med kortere og kortere intervaller for å rive ham ut av slapphet. Men det som har fungert to ganger blir mer og mer utmattet, til slutt sier han til meg "... ellers overlater jeg deg" til meg: "Skal det skje igjen? Du gjør det ikke likevel, så vær så snill å la meg være i fred . " Det er poenget der jeg føler det. Trass og sinne reiser seg i meg. Men! Jeg vil gjøre det. Det er ingenting igjen av min kjærlighet til Bernd. Når Lena kommer på skolen, innser jeg hvor fort tiden går og hvor raskt livet mitt går. Tanken på å være sammen med Bernd gjør meg mer redd nå enn å være uten penger. Å være fri og alene føles plutselig veldig bra. Og dessuten er jeg ikke alene i årevis? Bernd og jeg har lenge hatt lysår fra hverandre.
Konsekvensen - 100 prosent går Det er en kveld som alle andre. Bernd kommer hjem, sent og sliten. Jeg blokkerer veien inn i stuen og sier: "Jeg forlater deg." Jeg er veldig rolig. Bernd må le, men arrogansen hans setter seg fast i halsen når han ser meg i ansiktet. "Vær så snill, la oss snakke," bønnfaller han meg. Jeg kan fortelle ham at han ikke vil tro det jeg forteller ham. Kan ikke tro. Han forventet aldri at jeg skulle oppfylle trusselen min. "Nei," svarer jeg. Jeg er overrasket over hvor enkelt det er. Jeg er bestemt. Jeg forlater mannen min, jeg er ikke i tvil mer.
deretter Separasjonen av Andrea og Bernd er tre år tilbake. De første månedene var vanskelige for Andrea, fordi hun hadde lite penger. Likevel, sier hun, har hun vært lykkeligere enn noen gang. Barna ser faren sin jevnlig, Andrea har nå jobb som kontorist. Selv i dag er hun alltid overrasket over seg selv - fordi hun da hadde mot til å virkelig våge skrittet til frihet.
* Alle navn er endret av redaktøren
