Du kan klikke og flytte bildene med musen.

Dessverre er det ingen Flash tilgjengelig

Fredag ​​21. september 2007 Fortøyningstid Palma de Mallorca: til 22.00 Alle menn ombord: 21.30 Soloppgang: 07.37 Solnedgang: 19.48

KARIN

Jeg har aldri vært i Mallorca. Jeg har aldri tatt et cruise. Jeg har aldri feriert med 2049 mennesker og har blitt servert av 646 kvinner og menn. Jeg har aldri danset til den tyske hittsangen "Kom og få lasso ut, vi spiller cowboy og indianer" (som vil vite hvor dum denne sangen er: Last ned den fra www.youtube.de). Og det er akkurat det jeg gjør på vår første kveld på "Aidadiva".

Er det egentlig meg som rister på hofterne her?roper med latter og økstatisk rippe armene dine opp? Jeg vinker til mine kolleger Anna og Angela. De to lean tilfeldig på rygget på partiet dekk, nippe på deres juice glass og se mine ville aktiviteter med en liten overraskelse. Kan jeg forstå det Jeg spør meg selv hvorfor denne parallelle verden som jeg har kommet i, er morsom for meg. Fordi alt kan bli rystet i en begrenset periode, som bestemmer hverdagen min? Eller fordi hver person har fasetter i dem som han ikke engang mistenker? Mange spørsmål, rett på den første dagen i cruise på "Aidadiva".

Ankomsten til den gigantiske flyplassen i Palma de Mallorca var nyskapende. Jeg hadde følelsen av at jeg en gang hadde bundet hele øya på en lang tur for å komme til bagasjen belter. Med det var treningsprogrammet mitt i utgangspunktet gjort - og jeg kan hengi meg selv ombord på min cruise drøm i de kommende dagene: det sofistikerte allsidige velværeprogrammet. Mitt "Aida" -identitetskort, sjekk og bildøråpner har dangling fra nakken samtidig, og det wobbles mens du danser i samme rytme som meg.

Senere - vi trakk oss inn i våre hytter - jeg lytter til bølgenes blide gurgling. Ingen banking av turbiner. Ingen brøl av motorene. "Aida" er et stille skip. Som om i magi ble landet trukket bort da vi forlot den glitrende havnen i Palma de Mallorca. Og en annen ørepinne sitter fast i hodet mitt, utløpet melder at vi hører fem ganger, "Orinoco Flow" av Enya. Hun synger: "Seile vekk, seile bort, seile bort". Angela sover allerede og drømmer om noe vakkert. Faktisk er det tre av oss i hytta 7248.

Steder du aldri vil glemme: Terrasse på Reid, det mest berømte hotellet på Madeira, Offentlig visning i kokkeskallet på Deck 11, Gamlebyen i Cádiz på Spanias sørkyst, Titanic følelse mellom Kanariøyene

Lørdag 22. september 2007 Første dag i solen Sol, 27 grader Celcius Soloppgang: 07.46 Solnedgang: 20.06

ANGELA

Ja, vi har fortsatt en baby om bord. Det har vært i magen i seks måneder. Og her ligger jeg ved siden av Karin og lytter til havets murmur, mens det buende mørket langsomt gir vei til begynnelsen av vår første dag på sjøen. En vinkel på himmelen endrer farge, og luften fylles med kjedelig lys. Hvor vakker var søvn, og hvor vakker er denne utsikten fra sengen direkte på himmelen og vannet. Føles det slik, lille baby? Er du så fantastisk trygg med meg som vi er i magen på dette skipet? I alle fall kan du ikke lulled fra søvn. God morgen, Karin! Velkommen på det store hav!

I går, da vi forlot det faste bakken, var denne freden fortsatt langt. Vi ble tapt i flomfarge "Aidadiva" med sine endeløse korridorer, som hoper opp på 14 dekk til et garishly stylet hotellborgen. Hvor er bue og hvor pokker? For ikke å nevne Luv og Lee. Vi vandret rundt som distraught landlubbers. Siden de andre passasjerene snakket for lenge siden, kom de hjem. De synes nesten alle å ha vært der før. En gang "Aida", alltid "Aida". Siden du vet hvordan du sikrer bassengposisjonen. I dekkstolen, mens du kjører på det beste stedet i den aller beste restauranten og enda mer for den perfekte kysten, hvor duikamet må plasseres helt foran bussen. Lige, bok umiddelbart, ikke gå glipp av noe.

Vi føler at vi gjør alt galt. Når vi kommer gjennom en av restaurantene under den første utforskningen, spør Karin om hun får lov til å ta en banan fra den fantastiske tellerdekorasjonen. Gutta fra tjenesten slipper det profesjonelle smilet til den brede Feixen. Nå, ved vår første frokost, skjønner vi hvorfor. Tilbudet i riket har kanskje ikke vært frodig. Og alle går inn selvfølgelig, som om hele dette paradiset tilhører dem personlig. Hva er en banan, hvis du lett kan slurpe 20 lidenskapsfrukter?

Selv i velvære-oasen lagde frukten opp til appetittvekkende fjell.Men der er vi allerede papirtynne og vi nyter bare den delikate, hvite teen med jasminblomster, som, som alt annet, serveres gratis. Og verden trekker sammen til dette stedet, denne duftende koppen og lykken av absolutt ledighet. Livet er pause. Vi ønsker å tilbringe vår første dag på sjøen her. I hengekøye eller på vannseng, mellom palmer, basseng og badstuer med uhindret utsikt over bølgedansen.

Her i wellness-oasen under den uttrekkbare glasskuppelen er hjertet av det gigantiske spaområdet. Ser litt ut som orangutanhuset i Hagenbecks zoo i Hamburg. Tankene drifter og mister seg helt i lyden av havet og vinden, som hvisker gjennom det spalteåpne kuppeltaket. Åh, bare ligge der for alltid, tapt i tanke og døsig, og føl vannbunnen rocking med bølgene. Helling venstre, skrå rett, nå og da. Med utstrakte armer ser man ut til å fly. Rett inn i drømmelandet, hvor Karin og jeg snart vil bli lykkelige igjen.

Bare vær annerledes: kurvkjøring på Madeira, innstilling til showprogrammet

Mandag 24. september 2007 Cádiz / Costa de la Luz Sol, 26 grader Celsius Tidspunkt: 08.00 til 20.00 Alle menn ombord: 19.30 Soloppgang: 06.14 Solnedgang: 18.16

ANNA

Vårt frokostbord i "Bella Vista" er nesten i gamlebyen i Cádizsom har bygget opp som et bakteppe foran kysset munnskipet vårt. Pink shimmers i første morgen lyset i denne fortryllende havnebyen på Costa de la Luz, tiltrekker seg med praktfulle byhus, med palmer og gunstige baner med mange butikker. Jeg vil gjerne hoppe i land og se på den hvite byen som våkner opp, se de første skodderne blir trukket opp, blomsterpotter plassert foran dørene og Cortado, melkekafé i et lite glass, serveres over tellere. Men kaptein Przemyslaw Kurc har ennå ikke gitt ut kysten. Jeg skal sette sammen en fantastisk vitaminplate med fiken, granatepler, melon, ananas og jordbær.

Jeg trenger det nå for å frigjøre meg fra tregheten av gårdagens dag til sjøs, for i dag er det handling på programmet: Jeg bestilte en sykkeltur på kysten. Endelig kommer bevegelse til spill. Ikke på noen av disse sykler i treningsstudioet. Eller det daglige abdominal må-bort-programmet eller kvelden "Dirty Dancing with Markus". Nei, jeg vil gjerne se førstehånden, i hvilket hjørne av jorden jeg er, høre rare lyder, bestille kaffen min på spansk. Sykling!

På "Aidadiva" har jeg mistet all sans for orienteringLikevel er denne flytende morsomme landsbyen med sine syv restauranter, elleve barer, 1025 hytter, en ytre dekk på rundt 8000 kvadratmeter og et teatrium som strekker seg over tre dekk, mer av en en-dimensjonal kosmos. Men med et underholdningsprogram som mange byer ikke kan vise: som den fantastiske Elvis fra Frankfurt, bassengpartier, en Oktoberfest (Uh, ah!), Variety shows og danseshow og den fantastiske "Latin-Emotions-Guitarrenspieler". Og et diskotek som bare lukkes når den siste gjesten ønsker å gå til hytta sin (datteren min ville være glad!).

En kosmos hvor du må lete etter stille timer. I dag har mine to ledsagere ikke noe problem med å strekke bena sine i velværesarenaen og spre bøkene, ikke engang å ta en solterrasse ved bassenget eller i aroma-badstuen - de fleste passasjerene befinner seg i land når "Aidadiva" -moorene. Som meg

En lett bris blåser fra Atlanterhavet. Vi ruller langs stranden i Cádiz, bred og lyst. Herrer går hunder som jenter gjør sine fine dukker. Joggere kommer mot oss, kvinner med barnevogner. Stranden er nesten tom, den er allerede ute på sesongens sørligste kyst. En rask dukkert i vannet, huden blir rødaktig raskt, og fortsett å sykle, inn i de smale gatene i Cádiz, til Torre Tavira, et utkikkstårn i sentrum. Hans tiltrekning: et kamera obscura, et mørkrom med speil og spesielle linser som fanger livet utenfor og skildrer det på et lerret. Så vi ser et par argumenterer på en takterrasse, biler som kjører over Campo del Sur, en ringvei ved sjøen, katedralen skinner i solen og folk spaser over blomstermarkedet.

Hva gjør Karin og Angela nå?mens jeg beundrer verden? Jeg vil rive henne ut av sin følelsesgod stivhet og kjøre henne litt gjennom Cádiz. Du må bare se denne byen.

Onsdag 26. september 2007 Funchal / Madeira Sunny, 23 grader Celsius Tidspunkt: 08.00 til 17.00 Alle menn ombord: 16.30 Soloppgang: 07.59 Solnedgang: 20.03

KARIN

Feel-Rigid? Jeg tror noe må rettes her. Etter kamel turer gjennom Sahara med dager lange sandstorms og hut turer i Alpene til minus temperaturer. På min neste tur bestemte jeg meg for ikke å flytte rumpa mer enn 50 meter eller fryse.Det var bare et cruise med en velvære oase som paradis i tide! Men som i hvert paradis lurer en slange i den. Hennes navn: inerti. Jo lengre jeg er i horisontal, jo større er motviljen mot å endre noe. Bare fordi jeg trengte braces for håret mitt, som stadig falt i ansiktet mitt, klarte Anna å skremme meg av min luksuriøse sofa.

Det er morsomt hvordan passasjerer i en luksusforing blir vanlige turister så snart en sandal forlater bryggen. I mellomtiden får jeg virkelig lyst til verden rundt meg igjen. Gå nedover gangveggen midt i en strøm av folk, kom på bussen, kom med meg sammen med Angela i køen av folk som venter på flettet.

Kjelke? Vel, for øyeblikket har jeg ventet 50 år (i brev: f i fz i g) år. Vi er på Madeira, nærmere bestemt i forstaden Monte, på et fjell. Det var 1958, da jeg ble fascinert av kino-stolen og reiste "verdens drømmevei". Den første widescreenfilmen i tyske kinoer, skutt med kamera installert. Madeira hadde denne kurvturen (som ble oppfunnet av en gal engelskmann som bodde på øya og sannsynligvis hadde lengsel etter snø). Filmmiljøet hadde følelsen av å være i festen, og i hver bøyte skrek det og banket av skrekk og med glede. Og nå er jeg virkelig og skriker og gråter som 50 år siden som skolebarn. Angela bare smiler.

Vår kurv styres av to sledeledere, Carreiros. De har halmhatter og spesielle støvler. Og de smiler ikke. Din jobb er hardt arbeid. De stopper bare sleden med skoene sine. Det lukter som brent gummi. Skids skrapt over fortauet.

Deretter rappel vi av "Aida" turister og tar en taxi til "Reid's", det mest berømte hotellet på Madeira, der Winston Churchill har tatt sin Five O'Clock Tea. Her har vi en avtale med Anna for te drikking, som går med en troupe på øya. Hotellet med sin sofistikerte atmosfære er av kjedelig kjedsomhet. Ingen unntatt bartenderen. Vent og ikke drikk te. Det blir servert fra 5 pm, og vi så på prisene som en forholdsregel. Og på kleskode ("Ingen sport, ingen sportstøy", ville Churchill trolig ha sagt). Dører slamming. Bytte av ord med portøren. Dette kan bare være Anna, drenket i tunge vandre støvler. Tid til å gå.

I dag forlater vi sent. Det koster. Fortøyningsgebyr, pilotavgift, forklarer oss kaptein Kurc. For øvrig, hvis han ikke kontrollerer "Aidadiva", bor den innfødte polen med sin familie i midten av de østerrikske Alpene. "Et kontrastprogram." Det er synd. Fordi en mann aldri ser bedre ut enn i en hvit marine uniform.

Torsdag, 27. september 2007 Santa Cruz / La Palma Sol, 24 grader Celcius Tidspunkt: 08.00 til 20.00 Soloppgang: 08.03 Solnedgang: 20.01

ANNA

Å ja, mennene. Selvfølgelig er det også på "Aidadiva" - ikke bare showprogrammet. Jeg lærer Uli fra Eckernförde på ostetelleren, og det hjelper meg med størst iver for å gjøre det riktige valget ut av de 78 forskjellige varianter. En fin overraskelse til dessert for jentene, tror jeg, og bringer ham til bordet vårt. Forbauselse. Skepsis. Klør klar. Karin opplever et utmattelsesangrep, hun forsvinner (Uli har definitivt ingen naval uniform). Angela forblir ganske stille, men sitte; For meg er det sannsynligvis den deilige røde vinen som gjør meg mer åpen. Vår lille runde oppløses bare når filippineren serverer oss med støvsugeren på føttene.

Men hvor er de, de spennende, ensomme sølvolvenehvem vil gjemme seg på cruiseskip? Her oppdager vi definitivt ikke dem. Vi ser flere par, med og uten barn, og spesielt sympatisk: mange utvidede familier - noen kan gjøre det han vil, og du opplever fortsatt mye sammen. For en gang ønsker vi det samme i dag: en skjønnhets ettermiddag i den private spa-oasen. Vi smør avokadoolje i håret, eksfolierer kroppene våre til de glitrer rosenrødt. I mellom er en badstukorridor med eksklusiv utsikt over havet, hvor hvite himmelen danser, så hvit som kremen maskerer med leire og lidenskapsfrukt på våre ansikter. Eller vi ligger på et stort vannbed, forenet som boarders, giggling, dozing og sette jordbær i hverandres munn. Speil, speil på veggen, hvem er den vakreste. , ,

Fredag, 28. september Las Palmas / Gran Canaria Sol, 24 grader Celcius Tidspunkt: 08.00 til 20.00 Alle menn ombord: 19.30 Soloppgang: 07.54 Solnedgang: 19.51

ANGELA

Den vakreste er selvfølgelig sjøen med sin rynket elefanthud. I dag kan jeg ikke få nok av henne. Jeg ligger i hengekøya og sier farvel igjen. Oh, hvis min balkong hjemme plutselig lærte å svømme og drømmene kunne reise så vel som på dette skipet. I morgen, på Tenerife, må vi gå om bord.Hvordan vil jeg savne havet - og hvor lite dreneringspipere, som har brakt oss med deres undertrykkelsesbuffeer, i heiser og busser ganske mye fra resten.

Det var alt tatt vare på: Denne uken alene var det 2300 hummer, ni tonn frisk frukt (2400 kg ananas) og 4.000 liter hvit og 5.500 liter rødvin. Jeg har spist mer enn noen gang før i mitt liv og nettopp oppdaget en flaskehals på ett sted på dette skipet: det såkalte biblioteket på dekk 10. Jeg regnet bare 13 bøker her (inkludert triste eksempler som en Spiderman paperback-utgave, stemplet vist som "billig mangel kopi"). Og blader eller aviser eksisterte heller ikke her heller. Jeg møtte ikke noen i biblioteket, selv om jeg kom minst en gang om dagen.

Forresten var Spiderwoman også om bord: Jeg ville aldri trodd at Karin er så mobil! Inntil hun overtalte meg til yoga-verkstedet. Lærerens navn var Ozan og viste oss klippedykkeren høyt over bølgene. For Karin en bris. Hvordan hun feiret solhilsen den morgenen er en av bildene av denne reisen som jeg alltid vil huske. En bevegelse som en dans som kan hevde hele tiden i verden.

eEt annet bilde jeg vil bevare er den irrepressible glede i Annas øyne. Og hvordan det flammet opp hver gang vår superkvinne klarte å bære oss bort med sin energi, og vi løftet våre butter istedenfor å skrape hele dagen. Uten Anna, for eksempel, ville vi aldri klatret inn på prekestolen. Der, hvor ordet og latteret blir revet fra munnen din så snart du setter hodet, ropte vi med vinden. Og aldri igjen vil jeg tenke på en slik utkikk til Leonardo DiCaprio og Kate Winslet. Dette stedet er for alltid reservert for Karin og Anna, mine dronninger av "Aida".

Reiseinfo: Cruise for alle

Alle nåværende ruter av "Aidadiva" finnes på www.aida.de.

Les mer: Ralf Schröder u. Michel Thamm, "Aida - Suksesshistorien" (160 pp., 29,90 euro, Delius Clasen). - David Foster Wallace, "Veldig underholdende - men i fremtiden uten meg" (t: Marcus Ingendaay, 183 s., 6,95 euro, Goldmann). - Matthias Politycki, "Rundt om verden i 180 dager - Logboken til Johann Gottlieb Fichtl" (384 sider, 24,90 Euro, marebuchverlag).

Why do PLANES get WATER SALUTES? Explained by CAPTAIN JOE (Kan 2024).