Jostein Gaarder: "Den oransje jenta"
Boken
Georg var 15 år, faren døde for elleve år siden. Georg får et overraskende innlegg fra ham. Et brev som faren skrev da han allerede var dødssyke og tilbrakte alle disse årene uoppdaget i en gammel barnekjerre. I den forteller faren Georg om sin første store kjærlighet, som han møter som ung medisinstudent i trikken i Oslo: ei jente med svimmel smil og en enorm papirpose full av appelsiner. Men på slutten av turen vet den overveldede studenten ikke mer enn henne? og søket begynner. Jostein Gaarder viker ikke unna de store følelsene for å fortelle denne historien. Og spør oss alle hva vi foretrekker: å miste lykken? eller aldri opplevd det.
En dypt rørende bok, leken og filosofisk på samme tid. En ode til livet? og et av de vakreste avskjedsbrevene som noen gang er skrevet.
Forfatteren
Jostein Gaarder ble født i 1952 i Oslo. Han var lærer i filosofi, religion og litteratur før han ble forfatter i 1982. I 1991 ble hans bestselger "Sofies verden", som egentlig var ment som barnebok, utgitt, og solgte mer enn tolv millioner eksemplarer over hele verden. Jostein Gaarder bor med familien i Oslo.
ChroniquesDuVasteMonde Book Edition "Die Liebesromane" ordre
Bestill hele ChroniquesDuVasteMonde-bokutgaven "Die Liebesromane" her i butikken vår og spar over 40 Euro sammenlignet med enkeltkjøpet.
Leseprobe "The Orange Girl"
Faren min døde for elleve år siden. Jeg var bare fire da. Jeg hadde aldri forventet å høre fra ham igjen, men nå skriver vi en bok sammen. Dette er de aller første linjene i denne boka, og jeg skriver dem, men faren min vil fremdeles komme til toget. Han har endelig mest å fortelle. Jeg vet ikke hvor godt jeg kan huske min far. Antagelig tror jeg bare at jeg husker ham fordi jeg har sett på alle bildene av ham så mange ganger.
Bare med en påminnelse er jeg ganske sikker; at hun er ekte, mener jeg. Det handler om noe som skjedde da vi satt ute på terrassen og så på stjernene. På et bilde sitter far og jeg på den gamle skinnsofaen i stuen. Han ser ut til å fortelle noe morsomt. Vi har fortsatt sofaen, men faren min er ikke der lenger.
På et annet bilde har vi gjort oss komfortable i den grønne gyngestolen på glassverandaen. Bildet har hengt her siden faren min døde. Jeg sitter i den grønne gyngestolen nå. Jeg prøver å ikke rocke, fordi jeg vil skrive tankene mine i en tykk tekstbok. Og senere vil jeg legge inn alt i min fars datamaskin. Det er noe å fortelle om denne datamaskinen også, jeg kommer tilbake til det senere.
Det har alltid vært rart å ha disse mange gamle bildene. De hører hjemme i en annen tid. På rommet mitt er et helt album med bilder av faren min. Det virker litt skummelt å ha så mange bilder av en person som ikke er i live lenger. Vi har også faren min på video. Jeg får nesten gåsehud når jeg hører ham snakke. Faren min hadde en veldig høy droningstemme. Kanskje burde videoer av mennesker som ikke lenger er der eller som ikke lenger er med oss, som min bestemor uttrykker det, være forbudt. Det føles ikke riktig å spionere på de døde. På noen videoer kan jeg også høre min egen stemme. Hun høres tynn og høy ut. Og minner meg om en fugleunge.
Slik var det da: faren min var bassen, jeg leverte diskanten.
På en video sitter jeg på farens skuldre og prøver å plukke stjernen fra juletre-toppen. Jeg er bare et år gammel, men gjorde det nesten uansett. Når mamma ser på videoer av min far og meg, hender det at hun synker tilbake i stolen og ler, selv om hun sto bak videokameraet og filmet. Jeg tror ikke det er riktig at hun ler av videoer med faren min. Jeg tror ikke han likte denne ideen. Han kan ha sagt at det var i strid med reglene.
På en annen video sitter far og jeg foran feriehuset vårt på Fjellstølen i påskesolen og alle har en halv appelsin i hånden. Jeg prøver å suge saften ut av meg uten å skrelle den. Faren min tenker på andre appelsiner, jeg er ganske sikker.
Umiddelbart etter disse påskeferiene innså faren min at noe var galt med ham. Han var syk i over et halvt år og var bekymret for at han snart måtte dø. Jeg tror han visste at det ville skje.
Mamma fortalte meg ofte at faren min var spesielt trist fordi han måtte dø før han virkelig ble kjent med meg.Bestemor sier det også, bare på en litt mystisk måte.
Mormor hadde alltid en rar stemme når hun snakket til meg om faren min. Det er kanskje ikke et mirakel. Besteforeldrene mine har mistet en voksen sønn. Jeg vet ikke hva den følelsen er. Heldigvis har de også en sønn som lever. Men bestemor ler aldri når hun ser på min fars gamle bilder. Hun sitter veldig from foran det. For øvrig sier hun det selv.
Min far hadde bestemt at du ikke egentlig kunne snakke med en gutt på tre og et halvt år. I dag forstår jeg det, og når du leser denne boken, vil du snart forstå. Jeg har et bilde av faren min som ligger på en sykehusseng. Ansiktet hans har blitt veldig tynt. Jeg sitter på kne og han holder hendene mine så jeg ikke faller på ham. Han prøver å smile til meg. Bildet ble tatt bare noen uker før hans død. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde gjort det, men der jeg allerede har det, kan jeg ikke kaste det bort. Jeg kan ikke engang motstå at jeg må se på det igjen og igjen.
I dag er jeg femten, eller femten år og tre uker, for å være nøyaktig. Jeg heter Georg Røed og bor i Humlevei i Oslo sammen med min mor, Jørgen og Miriam. Jørgen er min nye far, men jeg kaller ham bare Jørgen. Miriam er lillesøsteren min. Hun er bare halvannet år gammel og dermed egentlig for liten til å snakke ordentlig med henne.
Selvfølgelig er det ingen gamle bilder eller videoer som viser Miriam med faren min. Far til Miriam er Jørgen. Jeg var min fars eneste barn. Helt på slutten av denne boken vil jeg fortelle noen virkelig interessante ting om Jørgen. Jeg kan ikke si noe om det ennå, men hvem som leser vil se. Etter min fars død kom besteforeldrene til oss og hjalp mamma med å organisere seg i tingene hans. Men de fant ikke noe viktig: noe min far hadde skrevet før de tok ham med til sykehuset. Ingen visste om det da. Historien om den "oransje jenta" dukket ikke opp før på mandag denne uken. Mormor ønsket å få noe ut av redskapsboden og fant henne i møbeltrekket til den røde barnebilen der jeg hadde sittet som liten gutt.
Hvordan hun kom dit er et lite mysterium. Det kan ikke ha vært ren tilfeldighet, for historien min far skrev da jeg var tre og et halvt år gammel har noe med vogna å gjøre. Det er ikke å si at det er en typisk barneshistorie for barn, det er egentlig ikke det, men faren min skrev den for meg. Han skrev historien om "Orange Girl" slik at jeg kunne lese den hvis jeg var stor nok til å forstå den. Han skrev et brev til fremtiden.
Hvis det virkelig var faren min som la de mange arkene som lager historie inn i møbeltrekket av den gamle vogna, må han ha vært overbevist om at post alltid kommer. Jeg har tenkt at du som en forholdsregel bør undersøke alle de gamle tingene nøye før du tar dem med på loppis eller kaster dem i en container. Jeg tør nesten ikke forestille meg hva du kunne finne på en søppelplass med gamle brev og lignende ting. En ting jeg har tenkt på de siste dagene. Jeg tror det burde være en mye enklere måte å sende et brev inn i fremtiden enn å skyve det inn i vuggen til en barnevogn.
