Små pashas og prinsesser: barn må hjelpe til i husholdningen
Mandag ettermiddag foran en barneskole. Mødre og pappaer venter foran skolegården på deres avkom, som stormer kort tid etter oppringningen fra skolebygningen. Da blir det skummelt for meg. Ved siden av meg sitter en kvinne som holder en Maxi Cosi i hånden, der en ikke så veldig liten baby ligger. Et minutt senere holder hun også i den andre hånden en jakke, et skjerf, en treningssekk og en ryggsekk, mens sønnen larmende rusler rundt med vennene sine. Hun spør foreløpig om det ville være ok å komme i bilen nå. Sønnen svarer ikke. Moren hans anstrengte Maxi Cosi til en sølepytt, og med klemte tenner, sto hun smilende tritt ved siden av de andre mødrene. Phew, tenker jeg, og lurer på: Skal dette bli mor nå for tiden?
Barn er en del av husholdningen: kjærlighet betyr ikke service
For ikke å representere dette feil: Jeg liker virkelig å ta ting fra barna mine. Men vær så snill bare hvis du spør før og ikke om jeg blir brukt som kleskrok som en selvfølge. Og absolutt ikke hvis jeg ville bære i min hånd en 10 kg tung Minimenschen. Så jeg stirrer på den stakkars kvinnen og vakler mellom medlidenhet og sinne. Jeg mener, hvorfor i helvete kan hun tilby det? Og kanskje enda viktigere, hva gjør hun med sønnen? Vil han noen gang lære å utvikle empati og en følelse av andres likhet når vi som foreldre later til å være deres ansatte? Jeg tror på alvor at foreldre oppfører seg på den måten fordi de tar feil av kjærligheten til service. Etter Mottto: Jeg vil ha deg godt, det er derfor jeg gjør alt for deg. Jeg forstår impulsen. Men at denne formelen ikke fungerer, innser du allerede at du kan kjøpe service. Elsker ikke Det er en stor forskjell. Bare barn som vokser opp slik, forstår, kanskje aldri.
Mødre, la barna hjelpe i husholdningen!
Jeg har barn, og de er en viktig del av livet mitt. Jeg tar vare på dem, og jeg tar oppgaver og ansvar de ikke kan takle. Men egentlig bare. Dette gjør meg til en korpsmor i noen menneskers øyne. Jeg hjelper ikke seksåringen min med å rydde opp fordi det kan hun. Jeg hjelper ikke min fire år gamle dusjing. Fordi han kan gjøre det. Og min store lager frokostsandwich om morgenen siden hun var 9 år. For det kan hun fordi hun ikke trenger å ta med to barn til barnehagen om morgenen, og fordi jeg synes det er verdt å spare fem minutter om morgenen, noe hun har slappet av og det har jeg ikke. Jeg tror det stemmer, for for det første er det fornuftig, og for det andre synes jeg det er respekt å stole på barna også.
Derfor er jeg ikke en mor til en korps
Nei, selvfølgelig er jeg ikke supermor. Det vanskeligste for meg er konseptet mitt med de yngste. Han ble født med sultan holdning. Hans "get-me-look" og følgende raseriutbrudd, hvis du ikke gjør det, er virkelig skremmende. I slike øyeblikk er tidspress fienden, og jeg tror faktisk at dette forbaskede tidspresset er et veldig viktig punkt, og det er grunnen til at utdanning for selvstendig næringsdrivende kommer for kort siden mødre går tilbake til jobb tidlig. Vent med å vente til barnet ditt tar på seg egne sko når du må være på jobb om tjue minutter. Det vet jeg, og jeg mislykkes regelmessig i disse øyeblikkene. Men det er de andre øyeblikkene der det er nok tid til å sette det ut. De er utmattende. De er overveldende. Men de er den eneste måten å lære barnet den viktigste leksjonen i livet. Nemlig: Verden skylder deg ikke noe. Og du kan ikke stjele fra noe ansvar bare fordi du ikke har lyst til det.
Vi er et team jeg tror at i en tid med flate hierarkier og smidige arbeider, er nesten ingen ferdigheter like viktig som å være en verdifull del av et team. Så hvis du virkelig vil ha noe godt for barna dine, ville det være et flott læringsfelt og flott hjemme. Tross alt er familier som et lag. Det er forskjellige oppgaver, forskjellige talenter, forskjellige kvalifikasjoner og krav. Og alle har sin del av ansvaret. En liten verden som trener for den store.
Men etter min mening bærer bare en av foreldrene ansvar for en ting: for atmosfæren i familien. For at alle skal respektere hverandre og gi respekt for hverandre. Og det kan jeg bare formidle hvis jeg gjør det selv og krever det selv. For eksempel, hvis noen bruker meg uoppdaget som klesstativ og ryggholder. Så ingen skal behandles med oss, ikke engang meg.
Hvis velvillig respekt setter tonen, så til slutt er alle i familien en prins eller en prinsesse. Bare uten retinue. Men med mye kjærlighet og en ekstra dose selvtillit, fordi alle vet hva han kan gjøre.
