"Skrik rett!" - Hvordan lærte jeg å være rett på en helg

Hun er liten, petit, har grå hår, røde briller og hennes "God morgen" vibrerer som et løfte gjennom seminarrommet. Det er lørdag morgen, jeg har ikke noe kaffe og jeg er "redd" som vi sier i Nord-Tyskland. Sammen med elleve fremmede og foreleser setter jeg meg på stolen i et repetisjonssal på den anerkjente Hamburg Stage School. Her er spirende musikalske stjerner vanligvis trent i dans, sang og skuespiller. I dag sitter vi her for å polere vår selvtillit ved hjelp av en drama lærer. Hvordan gjør du det på en enkelt helg? Ingen anelse!

Å, det er det!

Vi får ikke mye informasjon. Først bør alle si hvorfor han er her. Inne i meg, setter sannheten med et "fint svar" i en sirkel. Sannheten er: Jeg har kjent meg selv i 33 år nå og helt ærlig lik den. Jeg tror jeg er morsom, smart og det meste jeg er en pen fin person. Sistnevnte er ikke alltid en styrke. Jo eldre jeg får, jo mer min egen tvang til å være "fint" dyr slår meg på. Når jeg snakker med folk, mister jeg raskt mine egne interesser. Jeg blir en ja-sier, be om unnskyldning for ting jeg ikke har gjort feil, og si ting som irriterer meg i ettertid. Hvis det var alt, ville jeg takle det. Men tingen har en annen fangst: alltid hyggelige mennesker tar ingen på alvor. Jeg kan selv forstå det, ærlig. Fordi jeg alltid forstår alt uansett. Forferdelig!

"Tillit har mye å gjøre med konsentrasjon"

Vår første øvelse: læring navn. Men ragged. Vi har noen sekunder å huske de første navnene til våre kamerater, så begynner det. Noen peker en finger mot meg, jeg må gi navnet sitt. Ikke en enkel oppgave for en drømmer. "For å være trygg, har jeg ikke lov til å drive av og må være våken for situasjonen," forklarer Karin Frost-Wilcke. Det er noe i det. Etter et par runder er vi ved fornavn, by og blomst. Hjernen min røyker. Da blir det spennende. Vi er delt inn i sjef og ansatt, sjefen er å konfrontere sine medarbeidere hver med et ubehagelig tema. Jeg innser med en start at jeg er lettet over å få lov til å betale inn på regningen. Alt bedre enn pinlig en annen person. Jeg gjør en god jobb. Jeg kan plugge inn. Men jeg var glad for tidlig: vi skulle bytte roller. Min oppgave: Jeg bør påpeke at over to meter høye mannen foran meg at det er ganske vanskelig å motta kunder med hvitløkflagg. Fint først. Jeg kan. Da skal jeg uttale den siste advarselen. Jeg skal være sint. "Cry, kom igjen, du har allerede fortalt Herr Maier hundre ganger." Åh mannen. Jeg skal rope på en stor mann. På grunn av sin hvitløkflagg. Jeg, som synes det er forferdelig å si vennlig til mine nærmeste venner når noe irriterer meg. "Herr Maier," begynner jeg med en pigg og halvhjertet pekefinger. "Det ville være veldig fint hvis du ..." "STOP!" Skriker Karin Frost-Wilcke og ser på meg dumbfounded. "Så du vil seire?" Jeg nikker "Vel, hvis jeg sier det nøye, så ...." Jeg kan ikke komme veldig langt. Min petite lærer rushes mot den forvirrede studenten med et sint uttrykk. "Herr Maier!" Thunder thunders gjennom rommet. Vi skremmer alle tilbake. "Hvis jeg ser deg her igjen med hvitløkflagg, så er du ute!" Død stillhet i rommet. "Oppmerksomhet, det er ikke en veiledning, hvordan å være en god sjef!", Sier lektor i en rolig og fast stemme. "Det handler bare om å vise deg hvilken kraft stemme og kropp kan ha." Vi har rett.

Dag 2 bringer gjennombruddet

En dag senere sitter vi sammen igjen. Jeg dessverre med en feit bakrus og akkurat fire timer søvn bak meg, for på lørdag gikk jeg "kort" på en bursdag. Stemmen min høres høyt, de burde ikke ha spilt Backstreet Boys i går, så jeg ville ikke vært nødt til å skrike sånn. Veldig godt. Til slutt var det kanskje ikke så ille. Tretthet og svimmelhet er på en eller annen måte uhemmet. Vi gjør vokal øvelser, elocution øvelser, gå gjennom dører, lage improviserte taler, brøl og flørt. Jeg står bare noen få inches foran en merkelig mann og bør tåle nærhet uten å giggle. "Vi chuckle og squirm for det meste ut av forlegenhet," lærer jeg. "Du kan tåle mye når du konsentrerer." Det er sant. Vi ser på hverandre og holder det enkelt å komme for nært. Så blir det sint igjen. Jeg planlegger å gjøre det bedre denne gangen. "Kom tilbake!" Jeg skriker gjennom rommet. "Kom tilbake!" Etter femte gang er jeg fornøyd. Vår foredragsholder også. "Sånn," roser hun meg og jeg strekker seg tilbake med brystet mitt svulmet med stolthet i mitt sted.

Hva jeg har lært

På den andre dagen er det mye tilbakemelding.Vi gir tips om holdning, fortell oss hvordan vi samhandler. Det kommer ut: De andre finner meg ikke så "fint". Det som høres hardt først, er gode nyheter for meg. "Jeg tror du har mye suverenitet, du virker ikke litt nervøs når du snakker med folk." Jeg er flat. Jeg? Sovereign? "Du ville være en god sjef!" Et annet studentmedlem forteller meg under lunsjpause. Vennligst hva? Jeg ser deg rundt i vantro. "Seriøst nå?" De andre bekrefter meningen. "Jeg tror du kan uttrykke din mening godt og er veldig selvsikker." Jeg tenker på ordene hennes og innser at hun har rett. Ja, det kan jeg faktisk. Ikke bare skriking, men også å krangle og håndheve meg. Jeg har gjort det i to dager nå. I det virkelige livet der ute, gjør jeg bare ikke det fordi jeg er redd for å plage. "Men folk som driller er mye mer autentiske og ofte mer populære enn de andre," sier Karin Frost-Wilcke. Jeg går gjennom noen få personer i min sirkel av bekjente og innser: Ja, det er akkurat slik det er. Folket jeg liker mest er ikke nødvendigvis det mest komfortable. De får meg ikke alltid til å føle meg bra. De gir meg ærlig tilbakemelding. Og de sier også nei.

Gjør det sist?

På denne søndagskvelden går jeg hjem anderledes. Alene min holdning har forbedret seg og jeg legger merke til: Kroppen min gir sjelen retningen. Et hevet hode, et stolt bryst, alt som gjør meg større, også inni. Neste dag kan jeg prøve ut direkte, om helgen har brakt noe. Jeg skal presentere til en annen avdeling hvordan vi løste et problem. Jeg går med faste skritt fremover, smil vennlig og gå. Innvendig rister jeg og skjelver. Siden i går vet jeg: Ingen vil legge merke til. "Det spiller ingen rolle for noen hvordan det ser ut som dypt inne i deg," tenker jeg i en kontinuerlig løkke og legger merke til hvordan jeg sakte rokker meg mens jeg snakker. Ingen her i naturen vil fortelle meg at jeg gjorde det trygt. Men jeg kan fortelle ansiktene at det er slik. Etter forelesningen kommer en kollega til meg. "Kan du sende meg en annen post etterpå for å minne meg om avtalen i morgen?" Jeg er overrasket. Hvorfor skal jeg love å minne deg om dine avtaler? For tre dager siden, ville jeg ha sagt ja uansett. Nå er det annerledes. "Nei," sier jeg fast og gir henne en post-it. "Her kan du skrive det ned." Jeg ser at hun ikke er fornøyd med det. Det bryr meg ikke. Fordi det er meg. Fordi jeg bare ikke var snill mot henne, men det var alt hyggeligere for meg.

Mer informasjon om coaching finner du her:

//selbstbewusst-hamburg.de