Eksen ved min side
Antonia Gebert * kjøpte julegaver til to menn. Skjorte og genser til eksmannen. Jeans og CD for partneren hennes. Skilsmissen har ikke endret det faktum at Michael har en fast plass i Antonias planer. Til og med Ralf, som kom til henne for tre måneder siden med bag og sekk, har ikke helt skjøvet Michael ut av hodet. Likevel kastet Antonia sin utro mann ut av huset for tre år siden. På den tiden hadde hun blitt syk av sjokket over hvor lang tid hans affære med kollegaen allerede gikk. Det er til og med det ene barnet med det andre, en jente på 14 år.
Bølgene har glattet ut. Antonia forsto at ekteskapsspill alltid inkluderer to, at hun også spilte sin rolle. Sinne hennes mot Michael har blitt litt mindre. Men hun fant ikke lenger tillit. Hun visste aldri om det er sant hva han sier. Siden hun ikke lenger bryr seg, hvor han kommer fra og hvor han skal, ser hun Michael som han er: uredelig, søt, svak - og en del av livet hennes. I tre tiår. Hun føler medfølelse. Tilkobling utover separasjon. Hennes måte å hente den tapte verdigheten på.
Gaver til eks-partneren
"Så at hele mitt liv ikke er ugyldig," sier Antonia Gebert og tar tak i gavene til sin eksmann kjærlig. Det virker som om taksameteret fortsetter å gå, selv om turen er over. - Disse uoppløselige trådene viser at et forhold var utrolig viktig, kanskje det var den første og eneste, sier Hamburg-psykolog Oskar Holzberg. "Når du kommer sammen i ungdommen, gir en av partnerne deg ofte bare stedet i verden, og som en dyp rot beholder du denne følelsen etter et samlivsbrudd." Inntil døden skiller deg - utover ekteskapet? Det er ikke så sjelden. Der ingen rosekrig har flatet ut alt, fortsetter noen ekteskap på endrede måter. Noe som vennskap, kameraderi, valgfritt slektskap kan oppstå. Kjærlighet, partnerskap, det å leve sammen - det er ikke det det handler om, for mye har skjedd, for mye er ødelagt, for mange låste rom med fordrevne lovbrudd, skader og smerter i dem. Noen kan aldri gjøres bra.
Men de ødela ikke alt som var. Noe gjenstår: den dype, brede strømmen av likheter fra mange år. Antonia Gebert har tilbrakt all sin ungdom hos Michael. Ralf kysset henne aldri i en alder av 17 år, han er ikke far til barna hennes. Derfor er det bra når man etter skuffelse, sinne og sorg gjenkjenner den andre - som følgesvenn til andre tider, som far eller mor til de vanlige barna. "Med Michael har jeg opplevd mye for første gang, vi har så mye til felles og minner," sier Antonia Gebert. Det er fortsatt viktig for henne.
* Navnet ble endret av redaktøren
Tilsvarende føles Regina Andrees. Hun sitter ved sengen til eksmannen. På den andre siden av sengen ligger kjæresten Mascha på huk. Han er ikke tilgjengelig. De to kvinnene er forent av frykten for denne mannen. Men Regina oppfatter knapt den andre, hun har holdt seg inne i Hannes ’kone. Masha - Regina Andrees kjenner ikke engang etternavnet til den unge kvinnen - har ikke tatt sin plass. Det er det hun handler om nå. Hun trenger søvnen, sier Masha. Regina våkner hele natten. Hun er 25 år eldre. Hun hadde denne mannen 25 år lenger. Hun ser inn i det vokshvite ansiktet hans, på rørene som sitter fast i kroppen hans. Og hun vet: denne mannen vil aldri forlate henne. Da sønnen ropte: "Mamma, pappa hadde hjerneslag, han er på sykehuset i Tyrkia," startet hun, rett til flyplassen. Hannes var på ferie med kjæresten, Regina visste det. Men ville hun være i stand til å ta vare på alt? Overvåke behandlingen hans, snakke med legene, og deretter organisere hjemkomsten senere?
"En skilsmisse kan ikke avslutte ansvaret for hverandre."
Plutselig gjorde det ikke noe lenger at Hannes forlot henne. Han hadde vært forelsket i en student. Hun la ham ned, men han ønsket ikke å gå tilbake til ekteskapstravet. Han gikk videre til gutteklubbene, ble fascinert av musikken deres, cocktailer, erotikk. Og så hadde Hannes funnet Masha, og hun fant mannen med sølvhalene søt og interessen hans flatterende. Regina falt fra skyene. Hun holdt seg tilbake i felleshuset, fortsatte å lede det felles selskapet. Han ba henne inngi skilsmissen. Det var så uvirkelig, så uventet, så uforklarlig at det ikke var noen fullstendig separasjon for Regina. En ekte, avklarende samtale kom aldri til. Hun snakker fortsatt med Hannes med jevne mellomrom - kanskje i det vage håp om å forstå enda bedre hva som skjedde.
Hun besøker svigerinnen sin, svigermoren. Begge berate Hannes og trøster ham: "Han vil ikke finne noe bedre enn deg." Dette er salver på sårene deres. I mellomtiden er de arr.Det som er igjen er at vi hører sammen, selv når vi ikke er sammen. "En skilsmisse kan ikke avslutte ansvaret for hverandre," sier Regina Andrees, "i en mannsalder." Hun organiserer rehabilitering og tenker: "Han ville gjort det samme for meg." Når Hannes endelig våkner, sier han fornøyd: "Gina, der er du." Hun vet at hodet hans er i orden. Han glemte et øyeblikk at han ble skilt, og at Masha måtte sitte ved sengen.
Det er fortsatt tråder mellom eks-partnerne
En domstolsavgjørelse bryter ikke alle trådene som folk har vevet sammen i en halv levetid. "Jeg vil alltid være der for deg", hadde Regina og Hannes lovet som studenter. Og nå, tiår senere, vil det gå i oppfyllelse, dette "alltid". Men Reginas hemmelige seier fungerer samtidig som en finere: Hun får ikke virkelig fri. Ubevisst klamrer hun seg fast i sitt gamle liv, føler seg som en kone, ikke en eks. Hun har gjort seg engstelige internettkjenninger, ingen har brakt noe. "De var alle ingenting," avviser Regina Andrees spørsmål fra venninnene. Referansen er og forblir Hannes. Oskar Holzberg sier: "Når noe nytt ikke har noen sjanse, viser det seg ofte at samlivsbruddet ikke virkelig er mestret, det kan blokkere, kan forhindre utvikling." Ingen klar separasjon - ingen klare nye forhold.
Gammelt vedlegg kan også utløse nye smerter. Irene Sander forbanner ektemannets ubrutte ansvar for sin første kone, som han har bodd fra hverandre i årevis. Irene sier at hun ikke er sjalu, hun ser ingen grunn til det. Men møte med Richards ekskone Renate og hennes lille datter fra et annet mislykket ekteskap - det var ikke ideen hennes om den første påskedagen i det felles nye huset. "Jeg elsket henne en gang," stønner Richard, og forklarer hvorfor han ikke kan nekte eksen sin. "Beklager." Og hun på sin side kjenner hans myke flekker: "Vi er så alene, kan jeg gjemme påskeegg for Marie i hagen din?" Hun pustet inn i telefonen og hulket også litt. Irene lytter kjærlig på ostekake-kaken sin. For dem gikk partiet. Hun tømmer oppvasken mens Richard og Renate leker med Marie: mor, far, barn. Feil verden, mener Irene, som må avklares.
"Menn føler seg ofte ansvarlige for sin ekskone i lang tid, spesielt når de føler at de trenger hjelp," sier Oskar Holzberg. "Eller det er uoppfylte lengsler igjen fra tiden vi delte, som den nye partneren ikke trenger å akseptere, og det nye, oppdaterte forholdet har forrang." Først når uklare forviklinger virkelig blir løst, vil en ny partner ikke føle seg truet av kontakter med forgjengeren.
Antonia Gebert har bestemt seg for å gi sin eksmann en plass i livet sitt. Bursdag, jul med barna, familiefeiringer - der er de begge der selvfølgelig. Og hun er involvert i ting som er viktig for Michael. En reise, en suksess i jobben - som fremdeles interesserer dem. Hun forventer suverenitet fra de to mennene: "De vil venne seg til å møtes nå og da," sier hun. Og Ralf håper at det ikke betyr for mye at Antonia ble sendt røde roser til bryllupsdagen. 30 - en for hvert år hun har bodd sammen med Michael. "Vi er ikke 17 lenger," sier Ralf. "Vi hadde alle et annet liv allerede."
