Vi er familiens næring!
Når Tatjana Schleicher lukker døra om morgenen og drar på jobb, kan hun være sikker på at alt ordner seg hjemme. Barna Fine og Linus, seks og tre år gamle, blir pålitelig og kjærlig ivaretatt, de får en deilig, sunn lunsj, og når Tatjana Schleicher kommer tilbake, blir alle nødvendige ting handlet og husarbeidet stort sett gjort - det er det mannen hennes tar seg av.
I to år har den 41 år gamle læreren vært hovedforsørgeren i familien, ektemannen Christian, utdannet elektroingeniør, tar seg av barna og husholdningen og tar også vare på flere barnehagebarn i timen. I dag kunne de to forestille seg den vanlige hverdagen knapt noe annerledes. Rollebytten var ikke planlagt, "det var slik det viste seg," sier Tatjana Schleicher.
Christian Schleicher, nå 40 år gammel, var godt betalt som prosjektleder, men misfornøyd: I stedet for å lede et team, ville han heller ha jobbet som håndverker og tekniker, akkurat som han gjorde i begynnelsen av karrieren. Men det var ikke mulig i hans posisjon. I tillegg var det pendler på cirka 120 kilometer daglig. Christian Schleicher fikk knapt se familien; Hjemme måtte kona ta seg av alt.
For å kunne utføre balansegangen mellom familie og jobb, reduserte Tatjana Schleicher gradvis sin ukentlige arbeidstid som lærer til en tredjedel. Stresset og følelsen av uenighet hadde holdt seg. "Noe må endre seg," begge var klar over det, og de bestemte seg for å omfordele oppgavene: Christian Schleicher jobbet også deltid - og innså raskt hvor godt han gjorde for å ha mer tid til barna. "I utgangspunktet er mannen min en husmann," sier Tatiana Schleicher. "Han elsker å lage mat og leke med barna, og han liker å stryke." En vennlig nabo foreslo for Christian Schleicher å gi fra seg jobben, overta barn og husholdning fullstendig og forresten jobbe som dagfar. Han syntes ideen var like god - forutsatt at kona ville være villig til å sikkerhetskopiere til full jobb slik at familieinntekt ville være garantert. Hun var "skeptisk med det første hvis jeg tar tak i det," husker hun. Men så bestemte hun seg for at hun ville "bare prøve det" med heltidsarbeid, noe som vanligvis er enkelt i jobben hennes.
Rollevendingen har gitt mer livskvalitet
I dag er begge glade for å ha tatt skrittet: Han er entusiastisk husholderske og dagfar. Det er en velsignelse for dem å ikke måtte jobbe hardt for å gjøre alt, men å kunne jobbe på en konsentrert måte uten å bekymre seg for om barna blir godt ivaretatt og klesvasken blir vasket. "Rollebyttet har gitt oss mye livskvalitet som familie," sier Tatjana Schleicher.
Hun bryr seg om pengene, spesielt om barn og husholdning: det er ikke lenger noe unntak. Nesten en femtedel av flermannshusholdningene er nå hovedsakelig finansiert av kvinner. Ikke alle Familienernährerininnen har bestemt seg for å Tatjana Schleicher av seg selv. Mange er aleneforeldre eller må "tjene penger" for mannen sin fordi han har mistet jobben.
Ikke alltid er alle fornøyde
Carla Bornemann (navnet ble endret) følte seg en gang fanget i rollen som forsørgeren. Men til å begynne med likte 47-åringen ideen om å leve en ny familiemodell. "Til å begynne med var vi begge stolte av å være blant de første som faktisk øver på denne rolleendringen," husker hun. Da hun møtte sin fremtidige ektemann Robert (navnet ble endret) for 15 år siden, arbeidet doktorgradsadvokaten i et prestisjefylt advokatfirma i Köln. Kulturforskeren hadde en godt betalt jobb hos et ungt internettfirma. Under bølgen av konkurser våren 2000, kjent som "dot-com-krisen", mistet Robert Bornemann, da 35 år gammel, sin stilling, som så mange andre. Han bestemte seg for å starte sin egen virksomhet med programvare for online kunstauksjoner. Om og når denne ideen ville bringe noe var usikkert. For Carla Bornemann forandret det ikke hennes følelser for Robert og hennes overbevisning: Jeg vil få barn med denne mannen.
De to flyttet inn i en delt leilighet, Robert Bornemann satte opp et kontor der. Etter et godt år fikk paret, nå gift, sin første datter, ytterligere 15 måneder senere, den andre. Carla Bornemann tjente nå levebrødet for hele familien alene. Mannen hennes hadde tatt vare på barna og husholdningen hjemme mens hun prøvde å få virksomheten sin i gang.
En i utgangspunktet praktisk modell som ikke fungerte i Bornemanns hverdag: et rengjøringshjelp ble gitt på timen, fersk frukt og grønnsaker ble levert fra den økologiske gården, men Carla Bornemann var konstant opptatt hjemme for å gjøre det som var igjen: å rydde ut oppvaskmaskinen, hallen visp, frukt snip for barna.
En opplevelse som mange familiekoner må gjøre: til tross for rollegjennomgang, er det liten eller ingen endring i fordelingen av oppgaver i privatlivet. Kvinnen er ikke bare hovedtjener, også husarbeidet er fremfor alt hennes jobb. "Jeg følte meg stadig mer stresset," sier Carla Bornemann - og beskriver en typisk scene på en lørdag ettermiddag på sommeren: Han har gjort seg komfortabel i hagen på sofaen, mens hun henger opp tøyet så ofte. "Du vet, jeg er ganske ødelagt fra uken - du kan ta på med letthet!" Roper hun irriterende over skulderen. Men mannen hennes rister bare på hodet i vantro: "Hvorfor lar du ikke klesvasken? Du er urolig og kan bare ikke hvile!" Og fortsett å lese i avisen hans.
Familiebarn og samtidig husmor
Carla Bornemann er rasende, men prøver å holde seg i ro. Snakk om hvor viktig arbeidsstyrken hennes er for familien. Oppfordrer ham til å gjøre mer husarbeid, "ellers vil jeg kollapse og falle ut". Han liker ikke det han gjør på daglig basis, "men det ser du selvfølgelig ikke", og at selskapet hans heller ikke kommer i gang fordi han har for lite tid til det. "Så stopp opp og overta husholdningen helt," foreslår hun. Han protesterer. "Så sørg for at du endelig får penger i selskapet ditt," sier hun sint.
Jo mindre de to partnerne er slått sammen med de stereotype rollebildene, jo større er sannsynligheten for at modellen vil lykkes.
En tvist, da det fortsatt var mange mellom de to. Parterapi forbedret seg for kort tid. Men da Carla Bornemann fikk tilbud om å bli partner i advokatfirmaet, brøt konflikten ut igjen. Hun krevde mer støtte, han nektet og klamret seg enda mer til forretningsidéen sin. Ytterligere ti år gikk før Robert Bornemann innrømmet at han aldri ville tjene penger på selskapet sitt. Carla Bornemann hadde nok da han taklet det neste, sannsynligvis like ufruktbare prosjektet: Hun trakk streken og skilte seg fra mannen sin.
Hva skiller Schleichers, der kvinnen også tar med seg pengene hjem fra Bornemanns? Hvorfor feilet det ene paret, det andre fornøyd? "Jo mindre de to partnerne er slått sammen med de stereotype rollemodellene, jo større er sannsynligheten for at modellen vil lykkes," sier Hamburg-psykoterapeut Oskar Holzberg. "Det er best hvis begge ser på rollevendingen som et felles prosjekt, inkludert å anerkjenne hverandres prestasjoner." Men det alene er ikke nok, selv familie, venner, bekjente må tenke nytt, miljøet må være åpent for tidligere ukjente livsformer: Bornemanns var i deres dyre nabolag, hvor gifte kvinner må være "en kone av yrke", nesten eksotiske.
Begge må snakke åpent om rollene sine
"Barn og husholdning" som den nåværende hoved okkupasjonen for en mann? Utenkelig i et slikt miljø. Men ikke bare der. Bettina Reinhardt (navnet endret) føler hver dag hvordan mannen hennes lider, mye lavere enn de har gjort. Den 50 år gamle geriatriske sykepleieren får cirka 2500 euro netto per måned, mannen hennes Emil som lagerarbeider bare 700 euro. Den økonomiske ubalansen er ofte et samtaleemne i Reinhardts. Da de møttes, tjente de to omtrent det samme månedlig. Bettina Reinhardt var medisinsk assistent, Emil Reinhardt sjåfør i et selskap. Paret giftet seg og fikk to barn. Bettina Reinhardt fortsatte å jobbe og begynte på deltidstrening som en registrert sykepleier på slutten av 30-tiden. Mannen hennes, den gang arbeidsledig, fulgte utviklingen hennes uten mye sympati, men brydde seg uforsiktig om barna og husholdningen - "en selvfølge," sier Bettina Reinhardt. Selv om 51-åringen har jobb igjen, men Bettina Reinhardt ser lønnen hans heller enn "lommepenger". Hun er fremdeles hovedtjener, betalte boliger, bor, studerer barn, reiser sammen. Det er vanskelig for mannen hennes å godta det, men han snakker sjelden om det. "Han føler seg sannsynligvis svak og såret," analyserer psykoterapeut Holzberg. "Han ville bli enda mer forverret hvis han innrømmer fornærmelsen hans, og han frykter også å miste respekten og kjærligheten til sin partner, at hun ikke kan sette pris på ham lenger, så han er taus, og i det minste kan han være sterk føler meg så varig, det er en tragisk blindvei. "
Bettina Reinhardt har kommet til rette med ektemannens oppførsel, samt det faktum at hun tjener tre og en halv ganger så mye som han - og at han i alle disse årene aldri har forsøkt å ta igjen profesjonelt, for eksempel gjennom videreutdanning. "Han støtter meg vanligvis mye," sier hun.Og sannsynligvis er hennes liv sammen veldig mye slik det er. "Jeg er stolt av det jeg har gjort," sier hun og smiler.
