Alexandra Popp: En kvinne som Thomas Müller
Tysklands landslag har allerede gjort det til kvartfinalen på Women's World Cup i Canada. På fredag 26. juni klarte teamet rundt Alex Popp i Montreal klokken 22 tysk tid mot laget fra Frankrike.
Hvis kvinners fotball var som mennfotball, ville Alexandra Popp være kjent og rik som Thomas Müller eller Miroslav Klose. Hun ville bli anerkjent på gata. Hun ville være et idol for millioner av små gutter fordi hun har oppnådd nesten alt i fotball. Selvfølgelig ville hun tjene millioner; Uansett behøver hun ikke å trene som dyre keeper - som tjener i gjennomsnitt 750 til 950 euro i måneden.
"Her er du zookeeper, ikke en fotballspiller," sa instruktøren
Alexandra Popps arbeidsdag startet denne mandag morgen klokka otte med en rund av territorium. Om natten har det stormet, i støvler og brunt Arbeitskluft hun gjør sin tur til Tiergarten Essehof i nærheten av Braunschweig, for å sikre at alle dyr har overlevd nattbrønnen.
Det er kaldt, og det regner fortsatt når hun begynner å rengjøre kabinettene. Hun jobber i dyrehagen fem dager i uken, med mindre hun reiser med VfL Wolfsburg, hennes klubb eller landslaget. Akkurat som i forrige helg, da hun spilte med VfL Wolfsburg i Malmö mot svenske mestere FC Rosengard, laget med trolig den mest berømte fotballspiller i verden: den brasilianske Marta. Spurt hva som gjorde forskjellen mellom de to lagene, svarte motstanderen: "Alex Popp." Hun har skutt Wolfsburg med to massive toppmål i semifinalen til Champions League. Men dette spiller ingen rolle her i dyrehagen, for i dyrehagen har instruktøren forklart, "du er zoo keeper og ikke fotballspiller".
"Det viser hva vi kvinner kan."
I mellomtiden står Alexandra Popp i kabinettene på kenguruer med hennes skotteskrue, håret hennes er vått, hennes hender er kalde, men det spiller ingen rolle for henne. Generelt ser hun ingen grunn til å klage. Hun er flott, sier hun, hun er alltid flott.
Det som er utenkelig med mannlige fotballspillere, at de rydder ut kabinettene, jobber på foreningens kontor eller som fysioterapeut, er en del av hverdagen for kvinnelige fotballspillere. Selv om de er like vellykkede som Alexandra Popp. Klokken 24 spilte hun over 50 kamper for landslaget, med VfL Wolfsburg vant hun to ganger hvert tysk mesterskap, DFB Cup og Champions League, 2014, hun var fotballspiller av året. Men det lønner seg bare i kvinners fotball. Selv om hun tjener nok penger til å leve på det, tjener hun ikke nok til å være trygg etter slutten av sin karriere. Hun trenger, som Popp kaller det, et annet fotfeste.
Fotballspillerne forbereder seg ikke mindre enn sine kolleger for spillene, de trener hver dag, noen ganger to ganger, men før eller etter arbeid. "Du kan se hva vi kvinner kan gjøre," sier Alexandra Popp, når hun fortsatt tar tid til et intervju om kvelden, selv om hun har en date med en venn for et burgermåltid. Hun var i dyrehagen til klokken 14, og hun var på treningsplassen klokken 17.00. Nå er det 8 pm, hun har på seg et treningsdrag, "som passer til en ekte fotballspiller," sier hun, ler. Selv nå er hun i godt humør.
Så mye oppmerksomhet, visste hun det ikke
"Poppi", som hun er kjent av lagkameratene, er lagklovnen, en som skaper et godt humør. Tellermodellen til en diva. Forstyrrer det henne at menns og kvinners fotball tilbyr så forskjellige perspektiver? "I mellomtiden tenker jeg ikke på det lenger, det kan bare ikke sammenlignes, vi kvinner er glade for å kunne spille fotball som profesjonelt." Alexandra Popp var allerede i 2011 på VM i Tyskland, så fortsatt som den yngste spilleren i landslaget. I ettertid, en av de vakreste opplevelsene og en ekstrem situasjon, som hun sier. Så mye oppmerksomhet, visste hun det ikke. "Bildet" gjorde henne til en "Popp-Star" og Deutsche Post en annonseringsfigur i en TV-reklame. Hele landet syntes det var i kvinners fotballfeber.
Det er ikke at kvinner har spilt i utsolgt stadioner helt siden. Kvinne Bundesliga har et gjennomsnitt på bare under 1200 tilskuere per kamp, før VM, var han på 800. Til sammenligning er han 43 000. Men likevel: "Som spillere har vi blitt bedre kjent", sier Alexandra Popp, " Sporten har fått mer anerkjennelse. "
Og også takk til henne. Hun er ganske stolt av det.Da hun kom til FC Schwarz-Weiß Silschede med fem i hjembyen Gevelsberg, var hun den eneste jenta i laget, i ligaen var det bare en annen jente i tillegg til henne. Hun vokste opp med guttens hån. Men hun betalte det tilbake på banen. "Å spille med guttene opp til 14 år var det beste jeg kunne ha gjort fordi det formet meg som en type spiller, trakk jeg ofte og lærte meg å håndtere det," sier hun. Hovedtrener Silvia Neid sa om Alexandra Popp: "Poppi har en kvalitet som ikke mange kvinner i fotball har: det går til spillet hvor det gjør vondt."
"Først trodde jeg det ikke var rettferdig"
Først etter at hun måtte bytte til en jentegruppe i en alder av 14 år, fordi reglene dikterte det, begynte hun å engasjere seg i kvinners fotball. Inntil da drømte hun om å bli en barnehage lærer eller veterinærassistent, fordi hennes fotballspesialist som en jente ikke engang kom til tankene. Klokken 16 flyttet hun til 1. FFC Recklinghausen, et år senere da i Bundesliga til Duisburg. Hun ble uteksaminert fra Comprehensive School Berger Feld i Gelsenkirchen, skolen har et samarbeid med Schalke 04 og besøkt av sine yngre spillere.
Alexandra Popp var og fremdeles den eneste jenta som ble uteksaminert og trent der - inkludert Joel Matip og Max Meyer, som nå spiller for Schalke og dermed i en annen verden, hvilken oppmerksomhet, publikum og penger selv om de bare kan drømme om suksessene til Alexandra Popp. "Først hadde jeg tanken på at det ikke var rettferdig," sier hun, men hun ser nå frem til de to. "Det er kult å se hvordan de utvikler seg."
Hun skjønte raskt, "Jeg vil bli en zooepiker
Mens Matip og Meyer kunne konsentrere seg om fotball med en gang, måtte Alexandra Popp tenke på fremtiden, noe som ikke var lett for henne. En medspiller foreslo henne en internship ved Duisburg Zoo. "Etter de to første dagene innså jeg: Jeg vil bli en zookjerk," sier Alexandra Popp. "Nærheten til dyrene blåste meg bort, de gir meg så mye tilbake."
Selv om hun kommer tilbake som verdensmester etter VM i Canada, kommer hun tilbake i gummistøvler i dyrehagen klokken om morgenen. Kengurene hopper mot henne og geitene bjeffer på henne. Kanskje hun vil feire litt med sine kolleger, sikkert hennes instruktør vil gratulere henne, men det er det det vil ha vært, fordi keepers, sier hun, sjelden har noe å gjøre med fotball.
«Har du en historie om dyrehagen?» Spurt en kvinne som besøkte dyreparken Essehof med sine barn, Nicol Ljubic, forfatteren av denne teksten. Til sin forbauselse forklarte han at det handlet om zooeren, som var en fotballstjerne forresten. "Det er gal," sa moren til barna sine.
