Barna mine får søtsaker. Vel og?
"Vel, Luise-Mathilde har aldri smakt sjokolade, så hun savner det heller ikke!", Sier Luise-Mathildes mor med et luftig ansikt og ser med sin lille datter i å lure på hvordan de to små mine stikker sjokoladebønner i munnen med velsmak , Jeg sier ingenting lenge, fordi jeg veier følgende svar:
1. Jeg beklager deg, Luise-Mathilde! Kom og besøk oss.
2. Hvor er bussen med de interesserte?
3. Morsomt! Jeg forsto nettopp at datteren din aldri hadde spist sjokolade da hun var fire år gammel. Jeg må ha misforstått. Hva sa du egentlig?
Til slutt hører jeg meg selv si: "Å, det er prisverdig, dessverre klarte jeg ikke så lenge!" og kan nesten ikke tro det selv. Hvorfor får jeg meg til å be om unnskyldning for ting jeg synes er i orden? Ja, for mye sukker er ondt. Ja, sukker skrur på barna. Og nei, det er derfor jeg IKKE vandaliserer det hvite gullet!
Ikke noe sukker i det hele tatt? Helt overdrevet!
I landsbyen vår bor en familie som driver det helt til det ekstreme. De fem barna går alle i barnehage eller skole. De får fremdeles ikke sukker. Og ALDRI! Dette betyr at alle barn vil motta en liten Schoki-Nikolaus den 6. desember. Barna til denne familien en mandarin. Uff. Selv om barna ikke en gang vet hva de mangler: Er det rettferdig for dem? Er det ikke litt for praktisk å nekte dem sukker så konsekvent at de ikke en gang vet ønsket? Kanskje de kjenner en annen ønskelighet, nemlig å bli behandlet som vennene sine.
I hvert fall en barndom uten dårlig samvittighet
I alle fall synes jeg det er dårlig hvis moren til Luise-Mathilde eller noen andre ønsker å overtale meg eller barna mine til å føle seg skyldige. Det kommer enda snart nok til at barna mine takler kroppene sine og deres antatte små "svake flekker". Men de er fremdeles helt i orden og liker å spise. Spesielt søt tann. Vel og? I moderate mengder tror jeg det verken forkastelig eller farlig. Det er virkelig dumt etter min mening, hvis foreldre ikke tar hensyn til balansert ernæring og praktisk foretrekker generelt Haribo-tilbud, enn å kutte et eple. Ja, man kan noen ganger skru opp nesen, fordi man er lei seg for barna som allerede får leddproblemer eller er irritert. Jeg er lei meg da også. Men i mellom noen få Naschis? Jeg ber om det veldig mye!
La barna mine snack i fred!
En barndom smaker ikke bare som eple og quinoa, men også av karamell, sjokolade og lollipops. Og uten dårlig samvittighet! Så alt dere foreldre med sukker: Gjør og la det dere synes er riktig, men la barna mine få glede av sine søte øyeblikk i fred. Et lite sukkerrush er meg dyrere enn arrogant selvrettferdighet. Jeg håper at Luise-Mathilde opplever førstnevnte på et tidspunkt. Og det er det jeg vil si til moren neste gang hun dømmer oss uoppfordret.
