Sofia Coppola: Stilens kroniker
Det kan være en fornærmelse å ringe Sofia Coppola "Dronningens drøm". Tross alt er kjedsomhet en tilstand som den moderne verden ønsker å utrydde. Kjedsomhet forbruker ikke, gjør ikke en karriere og gir ingen smarte kommentarer, kjedsomhet sitter bare rundt stirrende hull i luften. Kort sagt, det er fantastisk, for i ingen annen stat er mannen så nær seg selv og sin sjelsituasjon.
Det er et kompliment å merke seg at det ikke er noen som bedre kan forstå denne tilstanden enn regissøren, manusforfatteren og datteren til Francis Ford Coppola. Den fantastiske tingen er: I 42 år fører Sofia Coppola et liv som ikke kunne være mer spennende. Dette er utelukkende på grunn av deres berømte arv av ren filmlig adel: Fader Francis er medstifter av "New Hollywood" med kinematiske milepæler som "Godfather" -trilogien. Hennes nepet Nicolas Cage og Jason Schwartzman er etterspurte skuespillere, som er tante Talia Shire (best kjent som kona til "Rocky"); Sofias bror Roman skriver og skyter også spillefilmer.
Lekeplassene til Sofias barndom var filmsettene til sin far, "familien bjørn", som hun kaller ham. Fordi han ikke svinge ned sine episke verk om noen uker, flyttet barna og deres mor alltid med dem, for eksempel til Filippinene for 15 måneders skudd av "Apocalypse Now." Kostyme-designerne sydde kjoler til Sofias dukker, de maskerte kvinnene flettet sine fletninger, familievennene som kom til middag om kvelden var alle skuespillere, motedesignere og kunstnere.
I det lyse lyset på storskjermen bygget den lille Coppola filmen i hennes DNA - etter at hun hadde blitt døpt i utviklingsvæske, da pappa trengte en baby til "The Godfather I" og brukte sin ti uker gamle datter. "Min far har alltid oppfordret meg til å være kreativ," sier Sofia Coppola. "Hans motto var: Prøv alt, til slutt finner du veien."
Så i stedet for å la seg drive gjennom et pappa-finansiert festliv som andre kjendiser, har Sofia viet seg kunst og betaler hyllest til det med stor alvor. For eksempel filmet hun bare sin første film "Virgin Suicides" fordi hun ønsket å "beskytte" den underliggende romanen, sier hun uten å utsette ham for risikoen for å bli kjærlig filmet av noen andre.
Det er alltid noe å lese, å oppdage eller design i livet hennes - et manus, et lydspor med hennes andre ektemann (den franske popen lurer på Thomas Mars fra bandet Phoenix) eller noen ganger en veske til designervenn Marc Jacobs. Det er egentlig ikke noe rom for kjedsomhet, særlig siden hun også har to døtre som, med riktig musikk, de riktige filmene og museumsbesøkene, også prøver å introdusere henne til verden av kunst.
"Det bekymrer meg i dag at alle hendelser må registreres på mobiltelefonen med en gang, som om erfaring ikke hadde noen verdi hvis du ikke hadde et publikum som så på det," sier Coppola. "Det skremmer meg også at søppelkulturen nå aksepteres som vanlig, særlig fordi jeg vet at døtrene mine må overleve i denne verden."
Allikevel er tomhetens verden, hvor penger ikke har betydning, og ingen må jobbe for å sikre grunnleggende menneskelige behov, selvfølgelig rett foran bildevinduet i hennes produktive eksistens - selv om hun forsøker å holde sine døtre vekk fra utsiktene, har Sofia Coppola en til enhver tid utmerket utsikt over det. Hennes filmer er som endeløse, myke oransje glitrende sommerdager og mykt berusede netter; alle konturene er svakt uskarpt, som på et 70-tallskildelag: de somnambulistiske søstrene i "The Virgin Suicides", som må forbli i stivheten til deres strenge foreldres hjem. Den unge Charlotte i "Lost in Translation", som vandrer ubrukelig og målløs gjennom Tokyo's vanvittighet.
Marie Antoinette, dag inn, dag ut i Versailles, venter på sin målbevisste mann for endelig å føle seg som vidne til arvingen til tronen. Handlingsstjernen Johnny Marco i "Somewhere", som ikke har noe å gjøre mellom hans blockbuster filmer, sover før strippere og endeløse runder for å snu sin Ferrari. Og for tiden ungdomsgruppen fra "The Bling Ring" (i kinoen fra 15. august), som nesten suffocates i privilegert ledighet og derfor begynner å komme inn i kjendisernes hjem. Sofia Coppola er en mester på å bare tolerere øyeblikk av stillhet. Ikke bare på lerretet.
Selv i intervjuer virker det som om hun må lytte til hvert spørsmål i lang tid, til et sted blir et ekko kastet tilbake. Hun er kvinnen for humør og hunches.Hennes fars kinematiske arv har tatt et slikt slag i Sofia Coppolas blodbanen at hun stoler på bildet mer enn ordet: "Jeg er mer interessert i hva folk ikke sier." I mange filmer bruker folk store ord til å si hva de føler "I det vanlige livet har vi flere ikke-verbale metoder for å uttrykke oss selv."
Dette går så langt at hun i "Lost in Translation" bare hvisker nøkkelfrasen som i slutten av filmen kan klassifisere det som seeren så i de 101 minuttene før, ganske enkelt av Scarlett Johansson i Bill Murrays øre. Uhørbar for alle andre i hallen. Du kan ikke ha mer tillit til kinoens visuelle kraft. For filmen fikk hun 2004 Oscar for beste manus. For noen seere er dette nesten narkotisk.
Men de som først slått seg inn på Coppolas form av "Slow Watch", får en følelse av lydene som høres så stille i våre liv at de vanligvis blir ropt ned av moren til den kjære presenten. Dette er sfærene som regissøren finner spennende, selv om de ved første øyekast synes å være spente. "Mine filmer er så decelerert fordi jeg vil se veldig tett," sier hun. "Vårt hverdagsliv er fullt av forstyrrelser og chatter, fordi jeg bare vil stoppe." Så er stillefølgen av stillhet stille igjen. Det ville ikke være lettere for verden å forstå hvor mye produktiv kraft det kan motstå kjedsomhet.
