Nesten som på kino: "The Miracle of Berlin"
Vi kunne allerede på TV oppleve "Miracle of Bern" og "Miracle of Lengede", nå "The Miracle of Berlin". Og så med Heino Ferch og Veronika Ferres. De to uunngåelige når det gjelder store tyske TV-hendelser.
Kan det ordne seg? Kan dette til og med overbevise? Det kan det. Fordi Ferch-Ferres forsvinner helt takket være manuset og funksjonene i karakterene deres, den tyske Bruce Willis og Superweib - de blir slettet. Heino Ferch har på seg nøyaktige sidekroner og kassa, Ferres husmorfrisyre og mye muggen brun. Du er Mr. og Mrs Kaiser, bosatt i 1989 i DDR.
Han er et linjeløst Stasi-medlem, hun er en kjær, men mer og mer opprørt bokselger. Men historien er drevet av hennes sønn, en østlig punker som bruker slagordet "Du har ingen sjanse, så dra nytte av henne" på skinnjakken hans. På en punkkonsert blir Marco (Kostja Ullmann) arrestert, kutter faren ham ut - for prisen av en dødelig avtale: tre års militærtjeneste i stedet for Stasi fengsel Bautzen. Marco passer inn, ikke minst av romantiske grunner.
Fordi han nettopp har forelsket seg i den solfylte, søte foreldreløse Anja (fantastisk: Karoline Herfurth). Mens Marco raskt blir omgjort i NVA til en "ansvarlig embetsmann", flytter Anja inn i sitt gamle ungdomsrom. Dyktig kutter filmen de to DDR-realitetene fra 1989 mot hverandre: I brakkene er soldat Marco stadig mer involvert i oppgaven å forsvare den smuldrende sosialiststaten med sin egen hånd. I den borgerlige villaen til keiseren er det derimot en økende erkjennelse av at det ikke er noe igjen å forsvare.
Likestilling og velstand for alle? Nei, bare privilegier for Stasi-medlemmene og omhyggelig holdt saksdokumenter for opposisjonen. Marcos kjæreste og Marcos mor blir et stille team. De driver smuldringen av systemet litt lenger. Talskvinnen for funksjonæren har ikke noe ønske om å fungere og ønsker mot mannen sin og dermed mot alt østtysk.
Thomas Kirchner, 46, har sin egen DDR-erfaring for manus samlet med andre typiske biografier til en leksjon om brudd på idealer. Hver karakter i denne filmen har trodd på noe og må tilpasse seg i løpet av de 100 minuttene av filmen. Regissør Roland Suso Richter tegner forvirring og desorientering av hovedpersonene så presist at man stadig spør seg selv som tilskuer: Hva ville jeg ha gjort? Ville jeg vært like modig som Marcos mor? Eller så desperat som faren?
Selv om "The Miracle of Berlin" på ingen måte er så originalt som turn-of-the-box-hiten "Goodbye, Lenin!" , For utstyr og bemanning har denne TV-produksjonen et format på storskjerm. Fra det klaustrofisk tette kjøkkenet til keiseren til Stasi-kontoret med et Honecker-portrett på veggen, dukker det opp et deprimerende presist portrett av den epoken for snart 20 år siden, uten at innredningen overdrevent overdådig.
Det virkelige høydepunktet og sjelen til filmen, men er en marginal figur: Michael Gwisdek som bestefar Walter , Bestefar Walter er like gammel som han er klok. En lunefull anarkist og eks-fascist som underholdt ut av lenestolen, kommenterer de desperate klassekampene rundt ham. Og den siste, når veggen åpnes, fra sykehussengen på TV, kan oppleve hvordan barnebarnet og kjæresten hans gjenforenes ved en Berlin-grensepost i armene faller. Det er selvfølgelig litt ostete. Men tilgivelig, fordi skuespiller Michael Gwisdek kommenterte det med et så selvmørt smil, som om han sa: "Beklager, men så mye offentlig følelse må det være."
