Diana Krall: Den sjenerte gudinnen

Diana Krall: Publikum med en kul dame

Døren til suiten er fremdeles stengt. Vi står i korridoren foran den og venter. Vi, det er journalistene, og bak dem: Diana Krall, en av tidenes mest suksessrike jazzmusikere. Hun burde gi oss korte målgrupper. Men det tar tid. Kollegaen kommer ikke ut. Du hører ikke noe på lenge. Og så begynner de å lage musikk der inne. Gitar, stemme, et udampet piano, ingen strenger. Det høres tydelig og avgjørende ut, det er ... urovekkende vakkert. Vi er rett rundt hjørnet, "Let It Rain" fyller salen til Berlin Hotel "Adlon", og alle blir veldig stille. Så åpner døren seg, kollegaen hilser ham, og Diana Krall roper: "Hei, kom inn, sett deg ned, så hører vi en annen sang for mannen som nettopp har fått en baby." Hun peker på sofaen og støvlene i svarte sykkelstøvler og edle punkbukser til musikkanlegget og slår på. Hun dro hodet mellom skuldrene som om hun ville andet. Det sies at hun ikke liker å intervjue, "for sjenert". Så glir hun inn i sofaen, et par mørke solbriller over øynene. Det er en gammel vuggesang, og mannen fra skuffen lukker øynene og smiler salig. Når han har gått til stjernen etter en klem, tar Krall av seg brillene og tørker øynene. "Beklager," sier hun med en hard stemme, "men jeg er bare så følelsesladet." Tårene strømmer nedover kinnene hennes. Og jeg tenker: Det kan ikke være, det er ikke Diana Krall!

Diana Krall du kjenner, det er en kul dame. Hun tok med seg jazz fra bakkjeller til poplistene på 90-tallet og har erobret en enorm fanbase med eviggrønne som "Besame Mucho" eller "S Wonderful". Hun spiller plettfritt piano. Hun har en liten stemme. På bilder ser hun kul, sexy og elegant ut. Musikken hennes lyser i heiser, hun er noe av jazzbelastningen til jazz og nesten alles elskling: perfekt, profesjonelt - gjesp.

Og nå det: en virkelig sympatisk kvinne! De trøtte i sofaen henger og snuser og losplappert: Det bare for mye alt, 16 timers intervjuer, i går Paris, i dag Berlin, om morgenen en fotoseanse i kulden, på kvelden gjedde med asparges i denne tyske kroen, der de alltid ville dra i Berlin, fordi forfedrene hennes hadde vært Helmuts og Otto fra Vest-Preussen og utvandret på 20-tallet, til Canada. Så fortalte hun en journalist om sin avdøde mor, og hun måtte bare tenke på de to guttene sine fordi de savnet henne. “Vil du se dem?” Sier Krall, trekker en iPad ut av lommen og tørker over barnealbumet: mørkhårede tvillinger med knobbete neser, en i lotusposisjon på en fjellsti. De er sammen med søsteren hennes i Vancouver, nå de ti dagene, da skulle hun komme hjem i en uke og deretter de seks ukene på turné i USA. Du kan fortelle at denne gangen er akkurat som et stort svart hull. "Vel," raser den overvurderte journalisten, "du har tross alt en uke til." Så er det en lang pause, og Diana Krall ser rett frem, slik hun vil gjøre enda oftere når hun snakker dumme ting eller stiller morsomme tekniske spørsmål.

En virkelig sympatisk kvinne! De trøtte i sofaen henger og snuser og losplappert

Slik som: Hvorfor skriver du ikke egentlig dine sanger? Hvorfor tolker du alltid klassikerne like bra som bra? Eller: I begynnelsen av karrieren fant mange mannlige kritikere en "vakker, hvit, godt bevoktet kvinne i jazz fantastisk - hvordan fant du det?". Pause. Se. Og så sier hun "Bullshit!" og kjeven hennes bule ut som en cowboy, og hun kunne nå slå opp støvlene deres. Vil vi ikke se på bildene hun gjorde til det nye albumet "Glad Rag Doll"? Denne gangen har hun ikke på seg vanlig mote, men venninnen Colleen Atwood har latt seg inspirere av 20-tallets utseende. Musikken er også fra tjueårene. Kostymedesigneren Atwood ble ni ganger nominert til Oscar, for "Chicago" og "Alice in Wonderland" hun fikk ham. Krall tørker over bildene på iPad, skjønner du: en tullete kvinne med et kult utseende og bukseseler. Og tenk: Liker du dette transformasjonsspillet, eller presenterer du deg så sexy fordi det selger best?

På en eller annen måte fungerer det ikke sammen. Der: isprinsessen, her: den omgjengelige, varmhjertede kvinnen i sofaen. Ekte mennesker er ofte annerledes enn det publiserte bildet. Men med Diana Krall er det nesten irriterende. Hun har så mye talent, hun mestrer håndverket sitt, hun kjenner de beste musikerne. Hvorfor viser hun ikke i musikken sin? Hvorfor gjemmer hun seg bak profesjonell grunn?

Elvis Costello skrev på rommet sitt tekstene som kunne ha kommet fra henne - og hun i den andre musikken.

Diana Krall vokste opp i Nanaimo, en by på Vancouver Island. Faren hennes var regnskapsfører og samlet inn plater, moren var lærer og sang i det lutherske koret. Den modige datteren spilte piano med fire og jazz som tenåring og gikk på det berømte Berklee College of Music i Boston. Der fant hun mentorer og musikervenner og beveget seg i noen år gjennom verdens barer: ved pianoet, som barpianist. På midten av nittitallet skjøt hun hitlistene og ble berømt av jazz - ikke soul eller pop. Spillet deres kalte "New York Times" som "Jazz Latte": Et tykt lag med skum beskytter ham mot avvisning. Betyr: Jeg gir det som gleder - vakkert, dyktig, ufarlig.

Og så ble Diana Krall forelsket i en morsom fyr, Elvis Costello. Dette er en musiker som har beveget seg som en weasel mellom stiler siden syttitallet: punk, country, blokes, rock. Han har ikke så mye evne som Diana Krall. Men chutzpah og synlig morsom. Hans modige dilettantisme står i sterk kontrast til hennes talentfulle perfeksjonisme. Og likevel, de to ble sammen, giftet seg, ble foreldre til tvillinger og laget et album sammen for åtte år siden. Hvordan var det å jobbe sammen som et par? "Elvis hjalp meg i min harde tid," sier Diana Krall. Det var da moren kort tid etter døde av blodkreft i en alder av 60 år, hennes musikalske mentor og venn av mors musiker. "Han hjalp meg med å uttrykke tapene og følelsene mine gjennom musikk." Elvis Costello skrev på rommet sitt tekstene som kunne ha kommet fra henne - og hun i den andre musikken. Slik ble "Jenta i det andre rommet" født. Et spesielt album. Fordi det var eget. Og dypt. Og bra. Ikke så på salg. Så kom igjen behagelig musikk, klassisk bossa nova og et "jul" -album.

Bare gjennom mot til vilje blir noe stort

Hvorfor gjemmer kvinnen seg som kan være annerledes i dette andre rommet? Hun sa en gang: Hvorfor skrive nye sanger, hvis det er så fantastiske gamle? Men hun har fortalt kollegaen Barbra Streisand at hun tenker på sanger som en skuespiller i roller. Så hun lager da musikk på scenen. Og det virker som om hun kler seg ut i dette bildet av kul skjønnhet. Mange skuespillere sier at de er sjenerte mennesker - og man lurer på hvorfor de da kommer inn i rampelyset. Selv om de er sjenerte. Eller bare fordi de er det? Når Diana Krall nå sitter, snakker og snuser, må man tenke det omvendt: En person som er så åpen, publikum må sky og gjemme seg bak roller og sanger. Ellers ville han være for sårbar. For å vise noe av denne følsomheten og for å skape noe originalt, trenger den da motgang, modenhet og riktig partner.

"For det nye albumet ansatt jeg mannen min som en ukulele-spiller," sier Diana Krall og ler, "han er ikke en ekte ukulele-spiller, han er ikke perfekt." Men det var kjempegøy. Forresten handler mannen her under aliaset Howard Coward. Feig, feigen. Spiller sammen med eksperten Krall, en flott gitarist og en kreativ produsent. Antagelig er det det som skiller kunst fra perfeksjon: mot. For bare gjennom mot til vilje blir noe stort.

Diana Krall slår på musikken igjen - "Let It Rain" -, åpner døren til korridoren, og regnet faller dypt og tungt på den marmorflisede korridoren, full av varme - og vakker å gråte.

(Diana Krall, "Glad Rag Doll", Universal)