Tilgi meg, vær så snill! - Hvorfor tilgi deg selv er det vanskeligste
TEST OBJECT Wiebke Brauer fra Hamburg er hard på banen
MISSION Lærer å tilgi deg selv? små og store synder
testmiljø Bokhandlere, et edderkoppnett og en kirke
Strengt tatt er jeg min egen Dieter Bohlen. Et hensynsløst jurymedlem, som med jevne mellomrom kveler en kandidat og lager en stadig lengre liste over livets mangler. Og fordi jeg også opptrer som kandidat, kan man si at jeg er et komplett casting-show på to bein. Forresten, styret mitt blir konstant sparket av meg, men av en eller annen grunn sitter han i neste sesong igjen ved pulten, som om ingenting hadde skjedd.
For eksempel er en av manglene hans at jeg som tenåring ikke turte å reise til utlandet på et år. Resultat: Alle klassekameratene mine returnerte litt overvektige fra oppholdet i USA, men også med en fantastisk amerikansk aksent. Fettet smeltet med tiden, uttalen forble. I dag chatter alle rundt meg i det fineste New Yorkish? bare min engelsk høres ut som Edmund Stoiber. Hvis du fortsetter å lese, kan du finne små ting som "Kan du ikke bare spise en halv bar sjokolade? eller oppfører moren seg som en vill tiåring? og alvorlige anklager som? At med separasjonen ikke burde ha kjørt slik ?. Og fordi jeg er lei av å fordømme meg selv for slike overgrep, er jeg veldig for å tilgi meg selv i stedet.
Tilgivelse er et stort ord. I alle religioner spiller det en nøkkelrolle, i psykologi blir den behandlet som en helbredende følelse? og i bokhandlere er det utallige rådgivere som tar for seg dette emnet. Først av alt bestiller jeg en bok fra en viss Colin Tipping. Emnet hans er "Radikal tilgivelse", han ser ut til å være vellykket, det er en "tippemetode", hvoretter trenere lærer og underviser. Boken heter? Jeg tilgir. Praksisboka? 25 Praktiske applikasjoner for radikal tilgivelse ?. Problem: Tippings metode er basert på det faktum at folk anser seg for å være ofre, og i boken hans snakker han også om giftige energier, kreftsyke personligheter og kollektive skyldfølelser arvet fra våre forfedre. Jeg er ganske skeptisk til disse ideene. Som et resultat skriver jeg ikke brev til meg selv og foreldrene mine, slik Tipping anbefaler, men i stedet ser jeg på internettvideoer med søte wombats, leopardtrykksko, en sjokoladestang med fleur de selesse og leser de siste sidene i boken klem ut syv kanelstjerner. Etter det føler jeg meg dårlig. Tross alt fant jeg denne setningen: "Å slå en pute er en av de mest velprøvde metodene på veien mot radikal selvtilgivelse." Det er åpenbart.
Dagen etter leste jeg boken? Selvmedfølelse? av Kristin Neff og synes det er flott, selv om det fungerer med lignende metoder. Tilgivelse, lærer jeg, har noe med avstand, mindfulness og perspektivendring å gjøre. I tillegg gir Kristin Neff det praktiske tipset, bør man ta seg selv tilgivende i armen, fordi kroppen da det “kosete hormonet? Oxytocin frigjøres. Virker dum, men ville hjelpe til med å se vennligere ut. Hva skal jeg si? Det ser dumt ut? og det fungerer. Når jeg, etter en ubehagelig telefonsamtale med min mor, pirrer meg, stryker jeg overarmene? og lage fred et øyeblikk. Ja, jeg var pubertal. Ja, det er tilgivelig.
Mindre vellykket er søket etter tilgivelseskurs. Den berømmer workshops med titler som "å kommunisere med objekter", (fordi det å snakke med saken er en måte å helbrede seg på) eller "hvem som slipper taket, har to hender fri". Alle kurs koster fra 120 euro og oppover og virker ikke veldig seriøse for meg. Det eneste unntaket: en vennlig ung mann som tilbyr en sjamanistisk helbredelsesaften. Tema: Rengjøring, pleie og omorganisering av Life Network. Med mormor Spider og kollega Rolf. Oha. I en Youtube-video flirer læreren først at han ikke er en gammel mann med lodne skjegg. Høyre. Han ser ut som om han også kunne selge mobiltelefonkontrakter, noe jeg synes er rimelig betryggende. Så gå.
Workshopen vil bli holdt i en naturopatisk praksis, bortsett fra for meg, har 13 kvinner og en asketisk mann samlet seg. Mange vet allerede om "Rainbow Reiki", noen har allerede den andre graden. Renate, lager du noen fontener i taket ?? Jeg forstår bare stasjon. Er ikke dårlig, er jeg trygg. Dessuten var edderkoppdansritualet veldig enkelt og ville være morsomt. Edderkoppen er et kraftdyr, som forklart. Jo da. I løpet av de neste to timene vil de to instruktørene gjøre alt på trommene sine når voksne går gjennom et rom, reparere et tenkt nett, få nye tråder i midten av rommet med bestemor Spider, for så å sette lyster i nettet og fjerne problemer. Jeg skynder meg ivrig med og prøver å sprenge forurensede nettsteder fra nettet. Etter ritualet setter alle seg ned og snakker om hvor emosjonell det var. Renate, som har flest tråder med edderkoppen, klager over smerter i eggstokken. Det er bra. Kan du endre det du føler ?, sier en av lærerne. Jeg føler også noe. Jeg brøler varmt. Og mens alle drikker te med vaniljeolje, sier jeg meg farvel og blir utenfor døra et øyeblikk i kulden.Jeg er litt trist. Enten det er fordi jeg så så mange kvinner den kvelden ser ut til å mangle noe, eller fordi jeg føler at jeg ikke hørte det, hvem vet.
Under et nylig søk på Internett havner jeg på siden av en katolsk kirke i Hamburg. Ingen edderkopper, ingen trommer, i stedet det enkle tilbudet: tilståelser går. Koster ikke en krone, den tydelige nettsiden forklarer hvordan det fungerer og når du kan komme. “Overrasker meg ikke?” Sier vennen min når jeg forteller ham hva en topp service katolikker tilbyr på internett. ? Dette er den mest suksessrike organisasjonen i verden. Nå vet du hvorfor. Jeg bestemmer meg for ikke å snike undercover til den konfesjonelle, men offisielt skrive en e-post. Jeg er så gudsfrykt da.
Like etter min forespørsel kommer svaret fra en pastor som ikke har noe problem med at jeg er protestant. Ingen er perfekte;)? er i posten sin. Men han er sekulær, tenker jeg og kjører til ham. Martin Löwenstein er jesuittprest i den lille Michel i Hamburg, har et vidt våkent sinn og et uoversiktlig skrivebord. Det er bøker og skrifter stablet høyt i furuhyllene på kontoret hans, det er ingen krus eller skiver, men en boks med dyr champagne og ganske mange sjokoladepapirer. På bordet er et stearinlys og en Jesusfigur, på en skapdør henger den fiolette stulen hans. "Fiolett er den tilståelsesfargen," forklarer han. Jeg tilstår at jeg kjenner de fleste av den katolske kirken med mafia- og skrekkfilmer, som han ikke klandrer meg for.
Prestmannen tenker dobbelt så raskt som jeg, og snakker om selvrefleksjon og selvopplæring, om tilståelsen av skyld, uten at det ikke er mulig å omvende seg, om retreats og barmhjertighet. "Tøffhet mot seg selv er også relatert til manglende evne til å tilgi andre," sier han. Jeg nikker. "Og folk mangler ofte tillit til at alt skal gå bra, selv om alt er skjevt og går galt." Jeg nikker igjen. I løpet av samtalen forteller han diskret at jeg sliter med luksusproblemer? som jeg tar alvorlig med det første. Som om bekymringene mine var mindre verdt enn andres! Men når jeg kommer hjem på sykkelen min, tilgir jeg ham kraftig? og med det litt også. Det er en start. Jeg gliser inn i den iskalde drivende vinden. Veldig rask sykling hjelper tilgivelse. Du må se fremover, ellers går det ikke fremover. Og pastoren hadde litt rett også.
