"Er det synd å være fra Amstetten nå?"
Fra Amstetten rapporterte ChroniquesDuVasteMonde sjefsreporter Meike Dinklage
Lys for ofrene: Mer enn 200 Amstetten møttes i går for en minneservice
I morgen brenner lysene på hovedtorget i Amstetten. Mer enn 200 mennesker hadde møtt det på tirsdag kveld og tente lanterner og lys, de hadde stått sammen i regnet, stille og gjennomtenkt, og prøvde å være klar over hva det betyr fra nå av: å være en Amstettener. "Fra talefrihet til selvtillit," sier Alexandra Eisenstöck, 35, "det var vårt motto, vi ønsket å få det i gang." Og hennes venn Ursula Kloimüller, 45, sier: "Bare noen dager siden ville jeg ha sagt meg selv: Slike ting kan ikke skje med oss."
Det skjedde. Saken Fritzl, incestdramaet i kjelleren av Ybbsstraße 40, Amstetten. De to kvinnene grunnla initiativet Lichtermeer, tirsdag morgen klokken 7.30 klokka de kom opp med ideen. «Vi tok våre ni år gamle døtre til skolen, som ble avsluttet av politiet, for å beskytte elevene, og vi fant atmosfæren så deprimerende at vi bestemte oss for våre barns skyld, må vi gjøre noe.»
Alexandra Eisenstöck og Ursula Kloimüller: "Vi ønsket å sette et skilt for familien"
De to mødre organisert minnesmerket privat og så mye som mulig, innen få timer. "Også på grunn av de unge som får alt fullt ut", sier Ursula Kloimüller, "de har problemer med å komme ut som Amstettener." Hennes 14 år gamle datter hadde fortalt henne: Det ville være synd å være fra Amstetten.
- Selve beslutningen om å gjøre noe, for å snakke offentligheten om det, var en frigjøring, sier Alexandra Eisenstöck. "Man våget å tenke i små trinn om hva tragedien betyr for hver enkelt av oss, men nå må vi være der for hverandre og ikke mindre."
Publikum på hovedtorget
Når om kvelden OB-flåten, som ellers parkerer foran Fritzls 'hus, flyttet mot hovedtorget, "vi følte oss allerede kjedelig," sier Alexandra Eisenstöck: "Hva om ingen Amstettener kommer?" Men så kom hundrevis, med lys og lamper, en kjøreskole donerte tennere, et møbelbutikklys. Og etterpå var det som en felles lettelse. "Vi er alle delte av dette stedet, og nå har vi alle å gjøre med historien," sier Alexandra Eisenstöck.
"Vi ønsket også å sette et tegn for familien", tilføyer Ursula Kloimüller: "Vi ønsket å vise at det skjedde med deg, men det gjør også vondt oss."
På onsdag morgen kom barna tilbake til skolen uten politisikkerhet.
