Religion: lær å tro
Stefan ble døpt. Jeg gjør det ikke. Da Stefan gikk til Bekreftelsesklassen, var tro ikke et stort tema for ham. Det var ikke mye for meg lenger. Da vi møtte, var hans tro en viktig del av ham. Jeg hadde sjekket Gud for lenge siden.
Jeg så Stefan for første gang med en venn. Vi har laget en avtale, møtt oftere. Jeg trodde at Stefan kunne bli en viktig venn. Deretter bekjente han sin kjærlighet til meg. Jeg trodde: Det virker ikke, han trenger en kvinne som også mener at jeg ødelegger livet hans! Men jeg ble også forelsket. Og mine følelser var så sterke at jeg trodde jeg kunne ta hensyn til mange ting - inkludert hans faste intensjon om ikke å ha sex før ekteskapet. Først da skjønte jeg hvor vanskelig det er. Jeg rullet Bibelen, ønsket å vite hva som virkelig er der. Vi snakket med venner om ham som, som han, var hengiven. Jeg ønsket å vite hvordan de håndterer det. Svarene hjalp meg ikke. Jeg ble skadet, følte Gud som konkurranse. Og Stefan var i en konstant konflikt. Etter noen måneder sov vi fortsatt sammen - og likte begge. Men for Stefan sex er det fortsatt en intern konflikt.
Våre foreldre gjorde det også vanskelig for oss. Han trodde at forholdet ikke kunne bli velsignet. Mine har allerede sett meg i en sekters kløfter, fordi Stefan tilhører en fri kirke. Men jeg følte meg ingen tvang. Stefan presset meg ikke, med tro føltes han som å komme hjem.
Folket fra hans husholdning godtok meg godt. Vi møtte jevnlig, ba sammen, og alle delte sine erfaringer med Gud. Selv om jeg gjorde en innsats, følte jeg at jeg spilte en del av det, egentlig ikke tilhørende det. Så satte jeg seg alene og prøvde å be. På et tidspunkt var det ok, det kom ut av meg. Det var som om noe klikket, jeg hadde funnet Gud! Jeg var så glad for å endelig dele troen med Stefan at jeg ble døpt. Jeg ønsket å holde fast på den lille planten som vokste inni meg.
Men det var ikke så håpet at vi ville ha kommet nærmere troen. Min hele eufori ble til spørsmål: Hva gjorde jeg? Det var jeg ikke i det hele tatt? Hvem er jeg? Der hvor jeg kommer fra, er det ingen overordnet plan, ingen gud som Stefan. Han vokste opp med det, for meg er religion som et veldig fremmed språk som ikke passer meg. Etter bare noen få uker var planten død i meg. Og etter noen måneder forlot jeg kirken igjen. Stefan aksepterer det og sier, da må det være annerledes med oss. Og det fungerer utrolig bra. Vi deler så mange lidenskaper, vi utfyller hverandre godt. Når vi søker trøst, går han til Gud og jeg går på kino. I dag er Stefans tro ikke et permanent emne lenger, vi har knapt snakket om det i det siste. Vi tenker ikke alltid på fremtiden, ellers måtte vi stille spørsmål som: Går vi med kirken? Hvis vi har barn, ønsker de besteforeldrene å påvirke sin utdanning? Noen ganger går jeg til kirke med meg, men det blir alltid en gjest på en eller annen måte.
I dag ser jeg ikke lenger Gud som konkurranse, men som Stefans kilde til makt. Jeg har ikke denne strømkilden. Jeg har veldig, veldig liten tro og stor tvil. Men jeg liker å tenke på ukene der jeg kunne tro. Stefans foreldre ser meg fortsatt på vei til Gud, mine foreldre ser Stefan på vei fra Gud. Men å miste sin tro er egentlig det siste jeg vil at han skal gjøre.
* Navn endret av redaktøren
