Jeg elsker barna mine. Det en gang i forveien. På den annen side liker jeg ikke det faktum at kroppen min ikke lenger kan konkurrere med min 26 år gamle etter to graviditeter og midten av 30-årene. Snarere finner jeg det puke. Egentlig er jeg ganske fornøyd med meg selv og liker å være i huden min de fleste dager. Men det er også de øyeblikkene jeg ser i speilet og finner det bare veldig urettferdig, hva er igjen av mine tidligere stramme bryster og den faste magen. Og så handler det om kroppspositivitet: la oss innse det, jeg kan ikke synge rosene av mine ting og ruller, enn si min egen ukjente. Og jeg måtte ligge hvis jeg sa at jeg ikke var sjalu av kvinnene med perfekte kropper.

Påstanden om å like seg selv

Og så føler jeg meg enda verre. Beklager om cellulitt, jeg prøver virkelig, men jeg elsker bare deg ikke. Og jeg vet klart at jeg er påvirket av media og glossy bilder, selvsagt finnes et selvunderskudd, og jeg kan være i utgangspunktet stolt av kroppens ytelse. Faktisk er det ikke så lett for meg å akseptere at kroppen min trolig ikke lenger vil gjennomgå metamorfose til sommerfuglen, og at mine en gang godt dannede bryster kommer igjen. For å være ærlig har plastikkirurgi aldri vært så attraktivt for meg som det er i dag.

Det handler ikke engang om hva andre kanskje tror, ​​men om å være tilbake til å være meg. Og jeg tror jeg kan også. Enten jeg egentlig ville gå for det, er det en helt annen sak.

I dag tror jeg jeg er veldig bra! Vel, halvveis.

Selvfølgelig synes jeg det er flott å se alle de sterke, fantastiske kvinnene som feirer seg selv og deres kropper på alle tenkelige måter. Det burde være akkurat slik. Men jeg satse på, selv de som ikke våknet om morgenen og tenkte mens de så i speilet: Wow, fra i dag finner jeg meg veldig kåt!

Det er lett å glemme at dette er en prosess som forhåpentligvis blir akseptert som du er. Spesielt etter fødselen er alt ute av felles, alt er nytt og annerledes og ukjent. Og ord som: "Det er akkurat som det etter fødselen, du har en sunn baby" hjelper ikke. Tvert imot føles det enda verre, fordi man våget å finne noe som er tiltrengende for mirakelmaskinens kropp. Beklager, men kroppens positivitet kan krysse meg i et puerperium.

Det er rett og slett ganger når du finner deg dum og det er de der vi finner oss veldig bra. Selv kjærlighet eller ikke. Og så kan du også si: Nei, jeg finner min etterbarns kropp bare ikke snill i det hele tatt, og jeg vil ikke ha det i det hele tatt. La oss bare håpe at tiden gjør underverk.

Se dette innlegget på Instagram

Egenkjærlighet. Saken om selvlskelse er vanskelig for meg for øyeblikket. Jeg er ærlig tøff. Kanskje for hardt og burde ikke være, så med meg. Gi meg tid. For øyeblikket er det imidlertid svært vanskelig å finne meg så godt som jeg er for øyeblikket. Så kroppen min, min refleksjon og kroppen form som jeg har for tiden. "For øyeblikket?" Det betyr nå. Nå etter graviditeten. Jeg vet at jeg er ok. På en eller annen måte vet jeg det. Men jeg føler det ikke. Jeg står foran speilet, ser på meg selv og kjenner meg ikke igjen. Jeg har forskjellige forventninger. Et annet bilde av meg i hodet. Det er stemmen på baksiden av hodet mitt. Stemmen som tenker rasjonelt, det er logisk, og det vet at jeg trenger tid. Jeg burde ikke stresse ... Sikkert. Denne stemmen er riktig, og jeg bør høre på det. Det gjør jeg også ofte. Men for øyeblikket er denne stemmen knapt hørt. Bildet her var ikke planlagt, men viser meg i det øyeblikket jeg innser igjen at speilbildet er ekte. Jeg ville bare ha et bilde for den nåværende blogpostingen. Og når Jakob viser meg bildet for å kontrollere bildet på kameraets display, flyter tårene plutselig. Ustoppelig. Kroppen som skapte to fantastiske barn er ikke lenger kroppen min. Det er noen andre. Noen har brutt denne kroppen, og jeg må se sår helbrede inni og ut; Jeg vet bare ikke hvordan? #Selflove #beingamom

Et innlegg delt av Anna Frost (@annafrost) den 7. februar 2019 klokka 8:56 PST

Kroppsposisjon - Jeg føler deg ikke!

I tider når kvinner på nettet gjør en stor sak for en ny kroppsbevissthet og fremmer mye kjærlighet, snakker blogger Anna Frost opp. Etter hennes sønns fødsel er hennes egen kjærlighetsaffære heller ikke lett for henne.

Jeg vet at jeg er ok. På en eller annen måte vet jeg det. Men jeg føler det ikke. Jeg står foran speilet, ser på meg selv og kjenner meg ikke igjen.

I øyeblikket finner hun det veldig vanskelig å finne seg så godt som hun er for øyeblikket. Så hennes kropp, hennes refleksjon og kroppsfunksjonen som hun har, skriver hun på Instagram og ser dermed ut til å slå en nerve med mange mødre som deler i kommentarene lignende erfaringer.

Dette er faktisk den galeste situasjonen: Du vet at alt er ok. Men du har fortsatt andre forventninger til deg selv som du bare ikke kan leve opp til.

Det er også en komplisert historie med kjærlighet til oss selv. Hvorfor? Fordi vi bruker mye høyere standarder for oss selv enn for andre. Vi liker å støtte dem med søte ord, styrke dem og prøve å fjerne selvtillit. Men selvkjerning må oppstå ut av vår egen selv, den må kunne vokse og det vil kanskje ikke være der over natten.

Egenkjærlighet. Kjærlighet for deg selv. Ja, det er det jeg ser mest etter nå, og jo mer jeg tenker på det, jo dumere føler jeg meg. Ja, selv hyklerisk, fordi jeg bare forteller datteren min at hun er fantastisk og vakker, akkurat som hun, kan jeg ikke si det til meg. Hvorfor ikke? Jeg vet ikke.Ikke enda.

Hvis du vil lese mer om Anna, bør du besøke bloggen hennes fafine.de

Minecraft Part 1 (Kan 2024).