Når begynte stillheten?
Hun går gjennom hjembyen som en gjest. Det er en torsdag ettermiddag i august, over Plauen i Vogtland, en liten by med bindingsverkshus, sensommerssolen skinner, folket sitter med fulle handleposer på fortauskafeene. Reglindis Rauca, 41, besøker St. John's Church, som hun elsker, bekken, hvis mumling høres ut som en sang som ikke har blitt hørt på lenge, hun bestiller roulade med potetboller i en ølhage, nyter smaken av Vogtland-kjøkkenet som barn, føler ankom hjemme nå, og det er det ikke. Å være hjemme betyr å kunne omfavne far og mor. Døren deres vil ikke åpne foreldrene, men de har skrevet til datteren i et brev. Fire linjer, med skrivemaskin. En av dem sier: "Så lenge du er stolt av denne boken, trenger du ikke å se på den lenger."
Reglindis Rauca
Denne boken. "Vuchelbeerbaamland", Vogtland for lønnebærtrær, er på forsiden. Det handler også om Plauen, om provinsen, om en region som menneskene her er veldig voksne med, men fremfor alt om en familie i øst i Tyskland, som er stille av skam og redsel. Det er familien til forfatteren. I romanen heter Reglindis Rauca Marie. Hun beskriver seg selv som en jente med rødt hår, liten, slank, opprørsk, i motsetning til de andre barna rundt seg. Hun bor sammen med søsknene, moren, en husmor, faren, forskeren, i et art nouveau-hus. En borgerlig fasade bak som familien kan flykte utenfra, det virkelige sosialistiske livet: "På middag kunngjør mor høytidelig: 'Barn, i kveld er det kino i den store salongen' ... Har alle et glass iskald bringebærsaft? skynder seg inn på kjøkkenet, plyndrer det mystiske spiskammeret, og kommer tilbake, litt tregere, med en stor glassbolle full av ostekjeks - Ostekjeks fra vest! Det lukter en kremmer mellom tennene. "Rrr-n-Knack.
Det familien ser på skjermen denne kvelden er lysbilder som har kommet i posten. "Mor snakker stolt:" Det er bilder fra langt borte, vær oppmerksom, barn, her kan du lære noe, andre mennesker ikke. "" Projektoren sender dem til skjermen, etter hverandre, bilder av en mann i lyse vindjakke og bukse som står foran elg, motell eller fossefall. Øyeblikksbilder som viser bestefar som bor i Canada.
Massemorderen valgte personlig ofrene sine
I romanen heter han Hartmut Albert. Hans virkelige navn er Rauca. Helmut Rauca. SS-Hauptscharführer Rauca, lovet og overbevist nazist, ledende medlem av en Rollkommandos, som fra august til oktober 1941 myrdet hele den jødiske befolkningen i de litauiske bygdesamfunnene. Gestapo-representant for jødiske anliggender i Kaunas ghetto, Litauen, ansvarlig for døden til 11 584 mennesker, inkludert mer enn 4200 barn. Det sies at han sto på en høyde i gettoen før skuddvekslingen og personlig valgte ofrene.
"Første gang jeg hørte disse utrolige tallene, svaiet bakken under meg, løp jeg på do og spy," husker Reglindis Rauca. Det var for fem år siden. Inntil da, sier hun, hadde hun bare spekulert i at noe måtte ha skjedd med SS, noe større og mer alvorlig, for ellers ville ikke Helmut Rauca blitt overlevert FRG. I 1983 ble han siktet, men ikke dømt, fordi Rauca døde et år senere, fremdeles varetektsfengslet. Det hadde vært rapporter i vesttyske medier som antagelig også kunne mottas i DDR. På Plauener Abendbrottisch fortalte de imidlertid sin egen historie: "Foreldrene mine har aldri avslørt noe mer, de sa bare: 'Hvis noen spør deg, si etter levering, har hovedavgiften blitt henlagt igjen.' Poeng, det var ikke noe mer å finne ut, det var en vegg tykkere enn Berlinmuren. "
Massemorderen Helmut Rauca i bryllupet sitt
På et tidspunkt slutter hun å presse, hun er 15 år, en ung jente, opptatt med fremtiden, som bare begynner og som hun burde frakte langt borte, vekk fra Plauen, ut av foreldrenes hus. Hun vil bli skuespiller, men hun vet ikke hvordan, hun lærer først å være sykepleier, skaper opptak til dramaskolen Ernst Busch i Berlin i 1989, spiller på mange tyske scener, flytter til Düsseldorf, jobber på Schauspielhaus. Når engasjementene blekner, husker Reglindis Rauca talentet sitt for å skrive og tjener pengene sine som tekstforfatter.
I 2003, nå 36 år gammel, møter hun navnet til bestefaren på internett."På en fest fortalte noen meg at han hadde googlet navnet sitt og ble overrasket over de mange treffene, så jeg ble nysgjerrig," sier hun. Når hun legger inn sitt eget navn i søkemotoren, vises navnet til bestefaren, Helmut Rauca, umiddelbart som en av de beste hits. Han vises på et nettsted publisert av et kanadisk forlag som deretter presenterte en bok av journalisten Sol Littman om påtalemyndigheten og utleveringen av Rauca med tittelen "War Criminal on Trial: Rauca of Kaunas." I beskrivelsen ble også nummeret kalt: 11584 ofre.
"Først ble jeg utrolig sjokkert, men senere lettet, til slutt visste jeg hva som foregikk med familien min, det var alltid et slikt press, som om det hadde vært en skygge over alt," sier Reglindis Rauca.
Livet med skyld fortsetter og fortsetter
Skrekken, skammen, livet med foreldrene og besteforeldrenes skyld og den tyske historien fortsetter fra generasjon til generasjon, i utallige tyske familier. Stanser det noen gang? Hvis Reglindis Rauca hadde barn, ville hun på et tidspunkt måtte forklare dem hvorfor foreldrene hennes, besteforeldrene til barna hennes, hadde brutt opp med henne. Da måtte hun finne ordene.
Kunne foreldrene hennes ha og må finne disse ordene? Hva visste du før 1982, før utleveringen Helmut Raucas? Når begynte stillheten? Allerede med bestemoren til Reglindis Rauca, som ikke emigrerte med sine to sønner til Canada og i 1956 sendte inn skilsmissen? Hva fortalte hun sønnene sine? Og var det noen gang mulig for faren til Reglindis Rauca å møte farens forbrytelse åpent? I DDR, et samfunn der det ikke var noen offisiell behandling av medvirkning i Det tredje riket og måtte gi? Fornærmede bodde etter hvert i vest. Det var bare ofre i DDR, ingen var skyldige her.
Dette er spørsmål som Reglindis Rauca ikke har svar på. Spørsmål som hun ønsker å stille foreldrene sine i dag. Nå, på sitt første besøk etter utgivelsen av boken, tilbringer hun ikke natten hjemme, men i en Plauen-pensjon. Og det er kanskje ikke siste gang. Forfatteren, liten og delikat, med lys, nesten gjennomskinnelig hud og rødt hår, ser spent ut. Hendene hennes følger hennes setninger. Hun angrer ikke på noe, sier hun. Ikke boken og ikke pausen. "Jeg klandrer ikke faren min, det må være dårlig for ham, men det påvirker meg også, siden jeg har skrevet boken, har jeg det bedre, jeg er roligere."
Etter å ha søkt på Internett etter navnet sitt og snublet over farfars forbrytelser på et kanadisk forlag, beordret Reglindis Rauca Sol Littmans bok, begynte å oversette den til tysk og skrev ham et brev. Den jødiske forfatteren og direktøren for Simon-Wiesenthal Center i Canada svarte at en jevnlig utveksling av e-post begynte. I 2005 besøkte Littman til og med Dusseldorf. Fra ham fikk Reglindis Rauca endelig svar på spørsmålene deres. Å utforske bakgrunnen, kjenne skjebnene bak tallene, snakke om det ubeskrivelige, sier hun, ville ha gjort det lettere for henne å takle det å være barnebarn til en massemorder.
En roman der skrekken svever mellom linjene
Sidene på datamaskinen hennes fylte ut de neste årene som av seg selv. Det var allerede noen biografiske notater, spesielt om en rødhåret jente, som er drillet av klassekameratene og ikke blir tatt på alvor av moren med hans behov. Føler seg isolert, revet mellom verdenene, det kristen-anti-kommunistiske hjemmet og den statlige ideologien det blir foreskrevet på skolen.
Hvorfor ble det en roman og ikke en selvbiografi? Hvorfor brukte ikke forfatteren et pseudonym? Mye har bare resultert i å skrive, forklarer Reglindis Rauca, karakterene, dialogene, scenene. "Boken er allerede veldig selvbiografisk, men jeg har skjerpet og forvrengt noen ting. For eksempel er det et fjerde barn i romanen, men vi var bare tre barn, og jeg ville at familien min skulle innse at de ikke var en-til-en Jeg mente ikke å eksponere henne, men et pseudonym ville ikke vært en løsning for meg, så skjul ville ikke ha stoppet opp, sier hun nesten andpusten. Det høres ut som om hun ofte holdt et bønn, som om hun måtte fortsette å forsvare seg fra seg selv.
Boken finner et forlag, mottar prisen for litteratur i byen Düsseldorf, hun kunngjør den før publisering med foreldrene, sender den med et brev fra Düsseldorf til Plauen. Hun håper, sier hun, at moren ikke bare leste noen få passasjer til faren, men at han hadde boken i egne hender. Reglindis Rauca har skrevet en roman der skrekken svever mellom linjene. Men det har også blitt en poetisk tekst, pepret med sitater fra dikt av Christian Morgenstern. Linjer hun resiterte sammen med faren som barn. De er en kjærlighetserklæring.
