Oppdragsgiver for den nye partneren?
Han er min første kjærlighet. Andre sier denne setningen på 18. Jeg ved 52. Når jeg tenker på det, synes det meg ganske uvirkelig. Mitt liv er halvt over? og jeg ser en mann i øyet for første gang og sier om hjertet: 'Jeg elsker deg!' Jeg hadde ikke trodd det selv. Men det var verdt det å vente.
Han er flott. Ganske annerledes enn jeg alltid hadde forestilt meg "stor kjærlighet". Men perfekt. Han er selvstendig og selvsikker, han lar seg ikke forvirre av mine humør, han tar dem med et blunk. Når jeg ligger i sengen ved siden av ham om kvelden, husker jeg noen ganger kirkens løfter: "... til døden gjør oss til en del." For første gang i mitt liv virker denne store setningen ikke latterlig for meg, men heller ønskelig fra bunnen av hjertet mitt.
Og likevel: Jeg har bosatt seg i mitt liv som en singel. Jeg elsker München; byen der jeg bor i ti år. Her trenger du ikke å være i underskudd uten en partner. Fortauet kafeer er fulle av frittstående yuppies. Jeg deler teaterabonnementet med en venn. I helgen liker jeg å gå på fjellet, helst alene. Jeg har en fin gammel leilighet i Schwabing. Jeg bryr meg ikke om at det koster en formue hver måned. Jeg jobber hardt og tjener nok som seniorredaktør av et forlag for å ha råd til det dyre livet i München avslappet.
Det er mitt liv, det passer meg, jeg vil ikke ha en annen. Hvis Martin fortsatt ville trekke til meg? det ville være perfekt. Men det vil han ikke. Han er arkitekt og bygget opp et lite kontor i Dresden etter fallet av muren. Det går veldig bra nå. Det er hans livsarbeid som han er veldig stolt av. Han vil ikke gi opp det. Aldri. Kjærligheten til meg kan ikke være så stor.
Sammentrekning? Han legger ikke press på meg.
Hjertet sier: Vær modig! Start igjen!
Han ville aldri presse meg. «Glem meg!» En slik setning ville aldri gå over hans lepper. Fordi han vet at det ville gjøre det motsatte. Jeg er en selvsikker kvinne som har begge ben i livet. Jeg er over 50 og flytter ikke engang fra A til B, bare fordi en mann vil like det.
Ikke desto mindre forlater Martin ingen tvil om at mitt flytte til Dresden er den eneste sjansen for oss begge. Skytten mellom Bayern og Sachsen? Dette kan ikke være bra på sikt. Vi er for gamle til å rush til jernbanestasjonen som studenter hver fredag kveld, tilbringe timer på toget bare for å sovne i de andre armer etter midnatt.
Også i jobben ville en forandring være lettere for meg enn for ham. Jeg kunne starte min egen virksomhet, bare gjør jobben min som foreleser hjemmefra. For mindre penger, mindre sikkerhet, mindre anerkjennelse. Men jeg er ganske sikker på at det ville fungere godt nok til å holde seg uavhengig. Men er det verdt det?
Jeg må ta en beslutning. Det er den vanlige diskusjonen mellom hjerte og sinn. Jeg kjenner henne fra så mange situasjoner i livet, men hun trenger å bli re-ledet hver gang. Hjertet sier: Vær modig! Start igjen! Du lengtet etter henne så lenge, den store kjærligheten? ikke la dem passere! Sinnet sier: Venturen er for stor! Gi opp jobb, i tider med økonomisk krise? er du gal? I din alder? Og hva om den store kjærligheten brister som en såpeboble?
