Når fremmede plutselig blir naboer

ChroniquesDuVasteMonde.com: Mr. Wendler, hennes dokumentar "Welcome to German", regissert av Carsten Rau, viser den sosiale effekten av tysk asyl- og flyktningpolitikk ved hjelp av eksemplet på to små samfunn i Harburg. Hvordan nærmet du emnet?

Hauke ​​Wendler: Vi har laget dokumentarfilmer og rapporter om emnet fly og migrasjon i ti år. I over 25 år, siden angrepene i Rostock-Lichtenhagen, Mölln og Solingen, har jeg jobbet med flyktninger. Det var sterke protester høsten 2013 mot asylsøkerne i Berlin-Hellersdorf. For oss var dette punktet der vi bestemte oss for å lage en film om «velkomstkulturen» i Tyskland - spørsmålet om hvordan hver og en av oss arbeider med flyktninger. Vi begynte da å se seg og tilfeldigvis kom over den tsjetsjenske familien i Tespe, som spiller en stor rolle i filmen. Derfra gikk alt av.

Forfatteren, regissør og produsent Hauke ​​Wendler studerte statsvitenskap og historie i Hamburg og London. Han har skrevet flere bøker om mediepolitikk og migrasjon og jobbet for NDR i elleve år. I 2006 grunnla han filmproduksjonen PIER 53 i Hamburg sammen med Carsten Rau. De har mottatt flere priser for sitt arbeid.

Hvordan fikk du tilliten til familien?

Vi har hatt lange foreløpige samtaler. Å delta i en slik dokumentar og å posisjonere seg åpen, gir en viss risiko for flyktninger. Deretter vurderte vi hvordan vi kan vise den andre, den tyske siden. I samme distrikt i byen Appel på det tidspunktet kom debatten bare til et hode. Det var et godt motspill til det vi opplevde i Tespe. Dermed ble borgerinitiativet i Appel den andre strengen av filmen. Reiner Kaminski, leder av sosialhjelpskontoret i distriktet Harburg, var en ideell sammenheng mellom stedene, fordi han har å håndtere begge og viser oss hva organisatorisk avhenger av spørsmålet om flyktninginnkvartering.

Var det vanskelig å overtale ham til å delta?

Det var ikke lett. Vi satte oss ned med ham og forklarte for ham hva vi hadde i tankene - at det skulle være et spørsmål om å stille nøye på hele gråskalaen til den kontroversielle flyktningdebatten. Det overbeviste ham. Korte meldinger kan ikke plukke opp den dikotomi som mange er i. En lang film kan gjøre det før.

Selv om filmen avstår fra noen kommentarer, blir det ikke utviklet noen sympati for medlemmene av borgerinitiativet, som forsvarer seg mot innkvartering av 53 flyktninger i et tidligere pensjonisttilværelse. Hvordan reagerte innbyggerne i Appel på filmen?

Når vi viste filmen der, var stemningen overraskende bra. De to damene, som også ses som representanter for borgerinitiativet i filmen, sa etterpå: "Det er ikke alltid hyggelig å se deg selv på skjermen, men det var slik det var." Hr. Prahm, som også representerer opinionen fra borgerinitiativet i filmen og dermed representerer frykt, bekymringer og forbehold fra mange mennesker, har brutt kontakten med oss ​​etter at filmen ble lansert.

Var det klart for deg fra begynnelsen at du ønsket å la hovedpersonene snakke for seg selv og trekke seg ut veldig mye?

Ideen om å lage en stille og observant dokumentar er basert på vår erfaring med emnet. Diskusjonen om flyktninger i Tyskland er så akutt og så polarisert at vi sterkt trenger å komme seg ut av disse hjørnene - fra disse forutbestemte stereotypene som alle bærer rundt med dem. Vi må komme inn i samtale, utveksle ideer. Sist men ikke minst, å påkalle politikere til å handle og utvikle bedre, mer bærekraftige konsepter. Fordi, som det kjører så langt, er det ikke.

Hvilke øyeblikk husker du i ettertid?

Dette er fremfor alt de dramatiske øyeblikkene - da den tsjetsjenske familien for eksempel var akutt truet med deportasjon og fryktet daglig at en VW-buss var like rundt hjørnet, tok dem med seg. Jo lenger dette er, desto vakrere øyeblikk kommer. For eksempel, kvelden da vi tok de tsjetiske guttene i kino, kom de frem med oss ​​og var veldig stolte av å være på skjermen. For familier er slike øyeblikk av lykke bare en dråpe i havet.

Hva har blitt av hovedpersonene?

Når vi begynner å filme, setter vi først en klar linje og forteller alle involverte at vi ikke kommer som sosialarbeidere eller politiske aktivister, men som filmskapere.Men når du bruker så mye tid med hverandre, knytter det seg naturlig sammen. Vi har fortsatt et veldig nært forhold til alle hovedpersonene i filmen i dag. Filmen er ferdig for et år siden, men dessverre har statusen ikke endret seg. De venter fortsatt på en beslutning om deres asylansøknader. Dette stammer henne psykologisk. Alt dreier seg om spørsmålet: Kan vi bli her eller ikke?

Siden mars 2015 har "Willkommen auf Deutsch" blitt vist på 170 kinoer og på mange festivaler. I ARD oppnådde han en seerrate på 1,1 millioner. Skoler, lokalsamfunn eller tiltak kan bestille filmen til å vise den på nettstedet og diskutere det. Mer informasjon finner du på filmens nettside under "Deltak".

Herper butikkvinduet for andre gang. Når han stikker av, går alt galt (April 2024).