Intervju med Joachim Meyerhoff: Kreativitet er komplisert for alle
Barbara: Joachim, vi snakker om kreativitet i dag. Og det er der problemene starter.
Joachim: Hva mener du?
Barbara: Jeg tror at med knapt et ord i det tyske språket, opereres så mye overgrep som med kreativitet.
Joachim: Hm. Ikke fra meg. Jeg bruker det ikke i det hele tatt. Jeg vil ikke si: I dag var en veldig kreativ dag eller noe.
Barbara: Eller om et menneske: han er kreativ!
Joachim: Enda bedre i økningen: Han er så vanvittig kreativ. Nå som jeg tenker på det: Du har helt rett. Kreativitet er i seg selv kunstnerisk, og det har fremkommet fra disse forholdene. Alle forventes å ha kreativitet i dag, også fra bankansatte. Var det ikke en gang en tid da kreativitet hadde med fantasi å gjøre?
Barbara: Det er over. I dag stopper hun ingen. Ikke engang foran menn.
Joachim: Det stemmer, det var en kvinnes ting. Men la oss bare bytte ut ordet.
Barbara: Hva?
Joachim: Kanskje gjennom: ha muligheter. For meg betyr det ikke å være på scenen
Avtaler for å holde seg fast, men for å redesigne scener igjen og igjen. Eller å trosse min egen påstand når jeg skriver og ikke for å la meg skyve inn på en trang bane. Hvordan har det seg med deg? Alt fungerer alltid så spontant og friskt, det du gjør der.
Barbara: Vel. Faktisk anser mange meg for å være utrolig kreativ fordi de bare ser resultatet av arbeidet mitt. Men jeg trenger denne stramme banen som noen later til meg. Hvis jeg var avhengig av mitt indre drivkraft, ville jeg gått helt ned.
Joachim: Du må forklare det.
Barbara: Hvis noen gir meg noe og sier: Tror du det er bra eller noe annet? På dette grunnlaget er jeg megakreativ. Men hvis noen legger ned et hvitt ark og sier: Har du noe imot noe? da er jeg fortapt. Det er det verste.
Joachim: Jeg forstår det. Jeg tenker at hvis kreativiteten? Nå er vi tilbake til det ordet? noe man er avhengig av, blir det komplisert for alle. Det er ikke en konstant tilstand.
Barbara: Men når du skriver?
Joachim:? er det en gang håndverk. Jeg er veldig omhyggelig. Og det trenger jeg også, akkurat som en viss ramme. Kreativitet uten håndverk og rammer er litt som Berlin: full av ideer, men Elbphilharmonie er nå i Hamburg.
Barbara: Ja, Berlin er byen i? og? ville? Men det er interessant med rammen. Stemmer det også for skuespill? Jeg ville heller trodd at det handlet om å bryte ut av ramma der.
Joachim: Visst. Men for å bryte ut, må rammen først være der. Jeg kommer til deg
Eksempel aldri for sent, aldri. Jeg er veldig teaterkondisjonert.
Barbara: Det er det?
Joachim: Panikken ved å savne en forestilling hjemsøker hver eneste skuespiller. Og det er derfor jeg er veldig pålitelig når jeg skriver. Jeg trenger en dato der neste bok kommer ut, og en frist, når den må være med forlaget. Og da fungerer det for meg.
Barbara: Så du sier at du ikke trekker for mange frister?
Joachim: Aldri.
Barbara: Jeg beundrer det. Uansett er det bra å skrive ned historier. Vet du detfaktisk slutten, hvis du begynner med en bok?
Joachim: Ja. For eksempel, i den siste boka, var slutten den første tingen som var der. Jeg visste helt fra begynnelsen av hvor jeg skulle dra. Jeg har et ganske annet skriveproblem.
Barbara: Nemlig?
Joachim: Jeg er ikke god til å omarbeide. Hvis en setning først er der, får han noe saklig. Det manifesteres som å skrive, man kan ikke kaste det bort, selv om man føler at det ville vært bedre. Det er annerledes i teateret. Når du øver, blir det mye forkastet.
Barbara: Men det vet jeg også fra presentasjonsarbeidet mitt. Denne følelsen: den første er alltid den beste. Og det er derfor jeg ikke liker å prøve. For hvis jeg får noe i generalprøven som jeg synes er perfekt, vil det drepe meg.
Joachim: Det kan gjøre deg gal! Du lager et første utkast til noe, og det er flott. Og så bruker du uker med det?
Barbara: forverre det.
Joachim: For å få det tilbake, ville jeg si. Og det irriterer deg som det, for aldri, aldri, aldri lykkes.
Barbara: Derfor avstår jeg noen ganger fra å slå ut godbitene i generalprøven,som kommer opp i tankene spontant. Og om kvelden på showet glemmer jeg henne da. Det er et kors. Der er dusom skribent da, men til en fordel. Hvordan er det egentlig: Må du le deg selv når du har alle disseskrive ned morsomme ting?
Joachim: Ja, noen ganger ler jeg halvt. Noen ganger sitter jeg der og gråter. Og så tror jeg at jeg ikke har alle koppene i skapet lenger.
Barbara: Men du har det! For det er virkelig morsomt hva du skriver, og så helt rørende igjen. Fordi du eier noe uten at kreativitet ville være ubrukelig: talent.
Joachim: Takk.Men du har rett: talent er viktig. Jeg har allerede opplevd at noen tar en morsom rolle i teateret til noen andre. Han ser på en video. Og gjør alt på samme måte. Og det er ikke morsomt, ikke litt. Bitter. Denne magiske blandingen av kropp, stemme og timing mangler.
Barbara: I begynnelsen var det bare det at du ikke stolte på talentet ditt.
Joachim: Jeg tror fortsatt ikke det. Bekymringen for at den ikke eksisterer er fortsatt en stor motivasjon. Og jeg synes denne tvilen er bra, for da blir den eksistensiell.
Barbara: Egentlig? Jeg synes det er forferdelig når jeg må gå på en scene eller et kamera akkurat nå.
Joachim: Jeg sier alltid til meg selv: Du opererer ingen, du trenger ikke å dømme noen til fengsel. Hvis du legger alt på veggen nå, vil i det minste ingen bli skadet.
Barbara: Men fortell meg at det ikke skjer ofte.
Joachim: Hvert år. Etter teaterpausen om sommeren.
Barbara: skrekk! Etter det kunne jeg aldri gå tilbake på scenen! Jeg har følelsen: Jeg har glemt alt. Jeg kan umulig underholde mennesker.
Joachim: Det er slik jeg føler. Hvorfor gjør jeg dette? Hva er det yrket i det hele tatt? Lurer jeg på.
Barbara: Etter ferien har jeg skikkelig syltetøy hver gang. Jeg tenker: Jeg vil aldri gå tilbake dit jeg var før ferien. Og plutselig er jeg redd for folk.
Joachim: Og du tenker: Jeg har allerede fortalt alt dette. Ingen vil høre det lenger.
Barbara: Akkurat! Og så spør du deg selv: hvor er de kreative innspillene når du virkelig trenger det?
Joachim: Og hva driver deg tilbake i jobben da? Trenger du applausen?
Barbara: Det er det mange sier i jobben min. Men nei, egentlig ikke. Jeg savner presset som får meg i form. Også mentalt. Jeg går ned i vekt eksternt og internt når denne spenningen mangler.
Joachim: Hvordan kommer det til uttrykk?
Barbara: I total forsømmelse. Jeg løper bare da helt løper ned gjennom området. Det gjør ikke noe. Jeg leser heller ikke noe, jeg er ikke interessert i noe. Jeg går helt ned i vekt. Og jeg vet, det ville ikke være en god måte for meg hvis jeg ikke hadde presset utenfra til slutt å være menneske igjen.
Joachim: Jeg forstår det. Ellers ville oppløsningen kommet. Entropien slår til.
Barbara: Jeg vet ikke ordforrådet i det hele tatt.
Joachim: Entropi?
Barbara: Ja.
Joachim: Er for øyeblikket midt i blinken i teateret mitt. Alt prøver å komme seg ut av seg selv. Det er ingen konsistens, men den permanente, aktivt permanente oppløsningen.
Barbara: Permanent entropi. Stor. Bør inkluderes i diskusjoner fra tid til annen.
Joachim: Det er virkelig bra: du gjør et så entropisk inntrykk av meg i dag.
Barbara: Tror du noen ganger: Byråansvarlig i arbeidsformidlingen vil faktisk være den finere jobben?
Joachim: Ingen anelse om at det ikke er tilfelle. Jeg tenker før hver gang: Jeg ville nå betale 500 euro for at det ikke mislyktes.
Barbara: Jeg tenker: nå en ulykke. Ikke noe ille, men så ille at noen må avlyse noe viktig og ting sprenges.
Joachim: Det styrker også. Jo mer forferdelige produksjonene er, desto dårligere er tankene. Det er forestillinger i teateret som ikke viste seg bra, men du må likevel spille 30 ganger. Og så hender det at jeg hopper naken rundt med en fjær på hodet rundt en dunghill eller noe.
Barbara: Men du vet det før.
Joachim: Ikke nødvendigvis. Noen ganger er du som skuespiller så dum at du ser ut
Fortvilelse byr på slike ting. Naken med våren, det var nødbremsen min i årevis. Da regissøren sa til meg: Jeg har følelsen av at du ikke forstår rollen? Jeg kledde av meg umiddelbart. Til og med i julefatet.
Barbara: Ikke vær seriøs!
Joachim: Ja. Men så ble jeg straks kalt tilbake, den sa: Kalif-storken er definitivt ikke naken, og absolutt ingen vil se. Men det er ufarlig. I Wien har jeg spilt i et år? Verden bakerst? av Thomas Melle, en fantastisk forfatter. Tre og et kvarter alene spiller jeg en bipolar skrekketur. En fantastisk forestilling. Før det tenker jeg hver gang: Gud har nåde over meg. Lagre meg.
Barbara: Men så er det alltid bra, ikke sant?
Joachim: Ja, akkurat. Det går i oppløsning, den elendige følelsen.
Barbara: Ikke alltid med meg. Noen ganger tenker jeg på meg selv, hvis jeg går litt raskere tilbake, kommer jeg hjem tidligere.
Joachim: Det har allerede vært teaterforestillinger som var over en halvtime tidligere fordi noen Champions League-kamp startet. Da har Hamlet kommet raskere til slutt.
Barbara: Og hvorfor ikke? Du vet, i århundrer, hvordan det går ut, du trenger ikke å lage det i flere timer. Derimot med bøkene dine? Trenger du faktisk en ekstern ramme når du skriver?
Joachim: Du mener: et rom?
Barbara: Akkurat.
Joachim: Det er en studie, som jeg har lagt opp perfekt.Og når alt var klart og alt så nøyaktig ut som jeg hadde forestilt meg, satt jeg der og tenkte: ingenting som borte.
Barbara: Og da?
Joachim: Av til neste bakeri. Jeg vet at det er disse menneskene som renser leiligheten sin, og så på en eller annen måte, i et hvitt og rent miljø, skjenker tankene og fyller teen fra en så fire kilo jernkanne fra Japan, slik at de kan komme på de store ideene , Ingen sjanse med meg.
Barbara: Det betyr at du sitter i et elegant wiensk kaffehus og skriver bøkene dine?
Joachim: Nei. Kaffehusene var en gang for utfordrende for meg. Jeg sitter i det verste bakeriet i nabolaget mitt, Ströck. Helt bakerst på toalettet er min plass.
Barbara: Du er ikke seriøs. Hvorfor toalettet? Drikker du for mye kaffe og trenger detdirekte tilgang?
Joachim: Det er ingen mottak på mobiltelefonen. For det er det viktigste for kreativiteten: at du ikke kan google noe tull.
