Min far - dronningens kokk
"Jeg tror jeg er som min far på noen måter," sier Liane Dirks. Det er absolutt ikke lett å si det fordi Liane Dirks som barn led av faren. Vi sitter i det lyse skrive- og lesesalen i det lille huset hennes sør i Köln og drikker deilig duftende indisk te. "Jeg levde også et risikofylt liv, fullt av brudd," forklarer hun. Hennes beslutning om å bli forfatter, for eksempel, var alt annet enn en rasjonell beslutning. "Men jeg visste virkelig fra den ene dagen til den andre, jeg må ut herfra." Uten et ord sa hun opp jobben på arbeidskontoret, pakket sekkene, forlot byen og mannen. "Jeg dro til Paris, leide meg til det billigste hotellet og bodde der i flere måneder, med en baguette og kaffe og skrev dikt." En fin latter over tekoppen. "De var alle forferdelig!"
Det Liane Dirks serverer er absurd, rart og deilig
Suvenirer fra et pauseliv: Liane Dirks har vært hjemme i Barbados, Frankrike og Mexico.
Det har vært mange år og nå for seks romaner siden. I tre av dem har hun taklet faren. Günther Dirks var en kvart løper, en grusom styrkemann som ødela alt han hadde bygd opp, som måtte flykte, endelig fanget og startet på nytt. Igjen og igjen. Da hun var elleve år gammel, så Liane Dirks faren sin for siste gang. I romanen "Fire måter å begrave faren min" har hun prøvd å avslutte med ham. På den tiden var hun i midten av førtiårene. "Jeg tror jeg måtte begrave ham for meg slik at han kan gjenoppstå," sier hun. Da kunne hun gjenoppfinne ham som karakter litterær, leken, mystisk. I sin nye roman "Dronningens kokk" har faren forblitt en drikker, men har blitt en nerd, en søker. En strålende kokk og en god historieforteller.
På bordet foran oss er noen få bilder. De viser en kokk i full kjole, med ellenlanger kokkelue på hodet og et tungt medisinske halskjede rundt halsen. "Det er mye i dette ansiktet," sier Liane Dirks, "noe mykt, vidd, stolthet og likevel en viss fart." Hennes fars navn var Andreas med et annet navn. I boka ga hun ham navnet Anders. Den tyske kokken har flyktet til et fattigere distrikt i en sørøstasiatiske by. Hver ettermiddag, hver kveld, fylles det lille stedet hvor han lager mat til det siste setet. Hans store drøm er å tilberede gjestene den beste maten i verden og oppleve et øyeblikk av ren, ren lykke. Men når det virker nær nok, blir masterkokkens planer hindret: han må trå til på en statsbankett gitt av diktatoren for høyest mulig besøk, for den engelske dronningen.
For en filou.
At faren faktisk kokte en gang til dronningen, lærte Liane Dirks ved en tilfeldighet. Etter en lesning fra "Fire måter å begrave min far" i Hamburg Literature House var plutselig et eldre par foran forfatteren og introduserte seg som en oldemor og tante. Liane Dirks hadde ikke visst noe om dem. De gjorde en avtale og møttes for å snakke i fire dager. "Det var en helbredelsesprosess for meg, og sannsynligvis for dem begge," husker hun. Til slutt fikk hun vite hvordan faren hennes egentlig hadde dødd, i Spania, ensom og fattig. Og hun hørte om hans storhetstid: da han hadde kjøkkenene til de tre Sheraton-hotellene i Singapore under beltet, da han en gang kokte Suharto på en statsbankett i 1974, og en annen gang den engelske dronningen, på et cruiseskip. "Hva en filou," tenkte Liane Dirks, mens de to fortalte dette, "en som bringer alle som er nær ham i elendighet, og så det!" Det gir gjenlyd over stemmen hennes når hun snakker om det. Og overraskende nok også en dose sympati.
Lange Schatten: Minnene fra faren har lenge blitt fulgt av Liane Dirks.
For romanen "The Cook of the Queen" ga hun faren et nytt liv, lekte med settene i biografien hans og det problematiske fellesforholdet. "Dette er veldig forløsende, befriende," forklarer forfatteren, "og det er gøy." Liane Dirks tar en slurk te. Hun tar seg tid til å snakke, tankene sine, lytter. Det er så mye i ansiktet hennes: kjærlighet til livet fremfor alt, og lav smerte, en merkelig blanding av nærvær og avstand, og en god del styrke og sikkerhet. "Kjernen i enhver kreativ aktivitet er åpenhet for meg," sier hun. "Når jeg åpner, begynner noe å dukke opp, og da handler det om å holde meg så avslappet som mulig, holde meg så åpen som mulig og se på hva jeg vil fortelle.Og så, tror jeg virkelig, blir en ny sannhet født. "
En fyllesjå har forblitt faren i "Kokken av dronningen", en utroskap, voldelig synder og løgner. Men noen gjester på den lille restauranten, som bare kjenner hans kulinariske kunst, ikke hans karakter, anser ham som en helgen. Til desserten av miraklet hans, søker han etter "Draupadi tårer", en legendarisk rekke bær: "Ikke før er den tynne huden på bærene som er knust på ganen, flyter gjennom ens rene velvære," bemerker Anders mens han smaker på dem, " ikke bare i munnen, den renner gjennom hele kroppen, den går fra topp til tå, du er lykkelig, bare fordi du biter på et bær. " Selv om han vet at dronningen av England ikke vil berøre de eksotiske fruktene, kan han ikke forlate dem. Til slutt forkleder han dem som "Draupadis Dream - en fantasi om sjokolade, is og vingelé". Er disse bærene virkelig tilgjengelige? Forfatteren ler: "Jeg vil ikke si deg!"
Liane Dirks: "Dronningens kokk" (219 s., 18 euro, ark)
Når de blir servert opp i romanen, har mesterkokken for lengst ty til whiskyflasken. "Dette er alle griser, som vi lager mat her," har han hørt ut. Og han ropte til vaktene: "Han er en morder!" Og likevel kommer historien til en lykkelig slutt. "Dronningens kokk" er mer enn en turbulent roman om et nysgjerrig statsbesøk, mer enn den deilige historien om et absurd oppdrag, et krasj og en mirakuløs redning. Han er en subtil, stimulerende refleksjon rundt sammenhengen mellom matlaging, fortelling og forståelse. "Hvis en roman virkelig er vellykket," sier forfatteren, "så kan vi ikke formulere det vi har forstått, noe som ligner på et veldig godt måltid, fordi du kan smake på de enkelte ingrediensene, men likevel oppleve at Magien med en ny, unik smak, og hvis den virkelig er utført, kan du i beste fall ikke beskrive den, eller bare fortelle den. "
