© Squaredpixels / istockphoto.com

Hvis noen spør meg i dag hvordan jeg er, får det meg alltid til å føle seg litt ubehagelig. Ja, hvordan har du det? Nesten to år etter kreftdiagnosen? Det raske, enkle svaret er: Jeg har det bra. Unobserved, jeg kan ikke lenger svare. Jeg regner alltid med en forventning fra spørsmålet. Og det gjør vondt. Selvfølgelig vil folk at jeg skal ha det bra. De er glade for at jeg klarte meg så bra med det. Men de undersøker litt dypere i ansiktsuttrykkene enn de pleide å holde stille litt lenger før de fortsatte til et annet emne.

Noen ganger, når jeg er sliten og sagt opp, sier jeg, jeg vet ikke. Og det er hele sannheten. Fordi jeg måtte si: Strålingskonsekvensene har ikke helt redusert. Av og til, liten, trekker smerter som minner om. Men det trenger jeg ikke. Kreften er tilstede hver dag. Alt er annerledes. Min død ble tenkelig.

Det motstod, hele meg.

Selv om sykdommen forlater meg lenge i lang tid: Kroppen min har en tendens til, så han vil si farvel på denne måten. Det trenger ikke å være mer enn friske mennesker. Nei, jeg tror ikke at jeg snart vil være borte i universet og nesegrisen som stjernespill av min siste kjærlighet. Jeg kan også gjøre noe. Sport, dans, kjærlighet, sett på trange gensere, drikk vin. Jeg har ikke opplevd den fryktede alderen. Elendighet i kroppen har mobilisert min sjelstyrker. Det motstod, hele meg.

Jeg er takknemlig for helbredelsen av brystkreft

Jeg er takknemlig for hva jeg kan gjøre. Jeg kjenner meg selv, min styrke er bedre nå. Det jeg alltid forsøkte var: elske deg selv ... hele psykoprogrammet til tilfredshet - med kreft det startet som om i seg selv. Jeg elsker min helbredende kraft, jeg trives og tenker. Fordi: Jeg er her. Etter en stor fare. Stort intakt. En overlevende. Jeg glemmer ikke. Hver eneste dag overlever jeg den forutsigbare katastrofen. Brystkreft er en systemisk og kronisk sykdom. Svulsten de skjønte meg var bare symptomet. Selve sykdommen kan ikke opereres. Du må leve med det.

I dag ser ChroniquesDuVasteMonde WOMAN-forfatteren Vera Sandberg hennes sykdom som en del av hennes biografi. Hun har skrevet en bevegelig bok om sine erfaringer: "Kreft og alt er annerledes", ChroniquesDuVasteMonde boken utgitt av Diana, 16,90 euro (for eksempel www.amazon.de)

Så når jeg spiser kjeks tror jeg: Glem det, du spiser nok salat ellers. Når jeg jogger, tror jeg det, det hjelper deg. Når jeg elsker, tror jeg, hvor flott at dette fortsatt er mulig. Når jeg hører farvel sangen fra Marianne Rosenbergs jazz-CD, gråter jeg. "Hvis du ikke ...", synger hun. Unsentimental og stolt og Berlin-like.

Alle følelser har en annen farge. Dominans er takknemlighet. Nytt er beskjedenhet. Litt synd er at det har truffet andre mye vanskeligere at jeg slått av lett. Allestedsnærværende er frykt. Ikke bli panikk, det er som en stille endeløs melodi. Hver kveld må jeg svelge en pille. Hver kveld minnet. I fem år. Jeg mistenker henne. Det er empiriske data at kvinner som tar dem, er mindre tilbøyelige til å gå tilbake. Så her med økt sjanse til å bli spart.

Jeg var halvfullt glass

Akkurat som strålingen i den nest siste høsten. Ingen visste om det var nødvendig for meg. Det bør øke sikkerheten med noen få prosentpoeng. Åtte uker inn i klinikken hver natt, naken under strålepistolen. Og tenk: Takk, du trenger ikke kjemo. Gudskelov, du er ikke kvinnen i den tilstøtende hytta, skallet, på svimlende bein. Hennes sjåfør ventet alltid ute med vesken hennes. Jeg kjørte meg selv. Jeg kunne gjøre alt. Unntatt å være sikker på å være sunn.

OP selv var ikke dårlig. Awakening fra anestesi, en kjæreste ved sengen. Blomster på bordet, noen rør på såret. Ingen appetitt. Hver dag litt sterkere, besøk, spis noe. På femte dagers utslipp. Tilbake i hverdagen. Tynn hud, grov sjel. Ja, jeg har det bra. Fordi jeg ikke har kreft nå. Legen forteller meg hver tredje måned i kontrollen: Du er sunn. Sannsynligheten for at han kommer tilbake er svært lav.

Å, jeg er dårlig på å undertrykke. Hva er bedre: Å sette seg i en dum posisjon og si, jeg er sunn, det er ingenting igjen? Eller møtt fakta og si, jeg vet ikke, ingen vet sikkert? Jeg må leve med hva som var og hva som vil bli. Jeg har alltid sett meg selv som den med halvfullt glass. Jeg trodde det til 13. juli 2007.

Kreft, min bestefar, onkel, hadde to venner. Jeg gjør det ikke! Så kom samtalen, fredag ​​den 13.. Jeg hadde bedt legen; ellers vil du ikke lære noe sånt på telefonen.Men jeg var sikker på at hun ville gi det helt klare etter at en klump i hennes høyre bryst ble undersøkt. Jeg ønsket å gå på gang på forretningsreise. Trodde ikke et sekund at det fikk meg.

I dag er jeg veldig overrasket. Uvitenhet? Overdreven? Noe sånn. Fordi det første jeg følte i tillegg til panikk, var fornærmelse. Fordi kroppen min la meg ned. At ingenting høyere bærer meg, kan redde. Nå handlet det om cellehunder, ikke om den vakre sjelen. Ikke om ferdigheter, personlighet - bare om eksistens. En skremmende opplevelse for en vaktbevoktet middelalder i middelalderen som kan se tilbake på en tilfreds eksistens og forvente det. All sikkerhet var borte. Ingen steder stopper.

Må jeg falle for å bli fanget?

Og det kom hjelp. Uventet. Folk kom til meg, var der for meg. Også mannen på min side; han lo med meg når det var mulig. Alt jeg ønsket, bli reddet, verdsatt og elsket: Jeg har det nå. Som pasient. Kan du vise det nå? Kan jeg se det nå? Godta? Tillat?

Jeg ble rikere etter sjokk. Det er en ny, forskjellig sikkerhet. Immortal, ubeskadiget, det er ikke meg. Men jeg er heller ikke alene. Spesielt i det øyeblikket min evne og min attraktivitet - jeg var alltid stolt av begge - hadde falt til et lavt punkt, fant jeg kjærlighet, vennskap og solidaritet.

Må jeg falle for å bli fanget? Å være angrepet for beskyttelse? Alt dette. I et øyeblikk skulle fantasi skille seg fra det sanne vesen. Kreften var invitasjonen til å bli mer meg; Tillatelsen til å gi meg inn, gråt for hjelp i verden. Og hun hjalp. Jeg kjenner gode leger nå, vennene mine har mer enn bestått testen, min følgesvenn har kommet nærmere, arbeidsmiljøet mitt forblir stabilt. Mer enn jeg kunne forvente.

Og det er derfor jeg er mest fint, hvis noen i ansiktet mitt skal søke etter sorg og frykt igjen. Jeg er faktisk den med halvfullt glass. Vel, det er noe annet i det enn jeg en gang trodde.

Statens vegvesen - Barnekontrolløren (April 2024).